Vinduet i mønet slapp inn en siste rest av dagslys. Svakt, gyllent lys av en sol som hadde gått ned i vest. Daniel gjespet og strakte seg i sengen. Den var ganske komfortabel, selv om han forventet seg det verste da han så størrelsen på det lille værelset på loftet. Han var trøtt etter en lang dag med mye selskapelighet. Det tok på å være så oppmerksom over så lang tid, og han var lettet da de to amerikanerinnene bestemte seg for å takke for seg, og han endelig kunne gå og legge seg. Aller helst ville han ha lagt seg like etter at han bar Rose opp på værelset, fremfor å måtte spille festlig. Han hadde hatt så vondt av henne. Han hadde lurt på om han virkelig var den eneste som forsto at hun hadde mistet kreftene etter at unge Jade hadde terget henne. Det var rent forunderlig hvor lite medfølelse Trevor og Geneviv hadde. Og hvorfor i alle dager skulle hun ikke få lov til å snakke i telefonen med sin gode venninne i Fjærland?

Søte Rose! Så fortapt hun virket. En liten fugl som hadde forvillet seg inn et rom en sommerdag, gjennom et vindu hun ikke fant veien ut av. Eller en liten fugl i bur som verken ville spise eller drikke, som sakte visnet hen, forkommen, til den tok sin død av fangenskapet. Daniel grøsset over bildet. Han hadde sett det før. Visste hvilken vei det kunne gå. Hun minnet ham så veldig om hans søster, Natalie. Fem år yngre enn ham, sart og vakker som en mild vårdag. Hun hadde hatt det samme fjerne blikket som han hadde merket seg hos Rose. Som om virkeligheten befant seg i et annet rike, fjernt fra grimme realiteter. Det var i dette magiske riket at søsteren skapte den underfundige poesien hun leste for ham om kveldene etter leggetid. Hun pleide å snike seg inn på værelset hans, hoppe opp i sengen og kreve at han lyttet til diktene hennes. Leppene krøllet seg i et smil over minnet av den ivrige søsteren, som rusket i ham helt til han var våken nok til å følge med. Han hadde sett den samme iveren i Rose da hun gledesstrålende, som om hun hadde nådd en plutselig erkjennelse, hadde erklært at hun ville male et portrett av ham. I det øyeblikket erkjente han at han hadde forelsket seg i henne, og hadde lagt armene rundt henne for å kreve et kyss. Skuffet måtte han erkjenne at hun ikke hadde delt den følelsen.

Rose hadde vist en forunderlig styrke da hun forlot Fjærland sammen med denne unge mannen. Han hadde sett kampgløden i henne da, men i det siste hadde den sluknet, og synet av henne nå gjorde ham bekymret. Begjæret og lidenskapen som bodde i henne, var i ferd med å kveles. Daniel hadde ofte lurt på hvorfor mødre ønsket sine døtre den samme tragedien som dem selv i livet, å bli giftet bort til en mann kun av økonomiske og fornuftige hensyn.

Hvis Geneviv klarte å se på Rose med mer kjærlighet og mindre kulde, og ønske henne et bedre liv enn det hun selv sannsynligvis hadde hatt med sin ektemann, kunne Rose bli lykkelig.

Til toppen