I det samme hoppet en forskremt hare over skogsveien og ble borte mellom trærne.

Tordenskrall rullet i det fjerne, og det begynte å dryppe fra himmelen. Store, tunge dråper. Det var ikke mye regn ennå, men så, plutselig, kom det. Først hørte de en susende lyd som kom drivende gjennom skogen, så var det som om himmelen over dem raknet og slapp løs et regnvær Agathe ikke kunne huske å ha opplevd maken til. Det rant i strie strømmer fra himmelen. På et øyeblikk var de begge gjennomvåte, og den faste veien ble gjørmete og seig. Selv om det var lyse dagen, ble det brått så mørkt at Agathe et øyeblikk tenkte at det var natt likevel.

Et lynglimt lyste opp trærne rundt dem, og i neste øyeblikk drønnet det så voldsomt at hun kjente det i magen. Hun huket seg ned og var nær ved å miste Rakel, men hun tok henne i armene og bar henne i stedet.

«Hjem …» gråt Rakel, våt og redd. «Vil hjem nå … Mamma! Mamma, kom!»

«Vi er snart fremme og snart hjemme,» beroliget Agathe henne mens hun fortsatte å gå. Skoene ség ned i gjørmen, og regnet skapte små elver som dro med seg grus og sand.

På ny drønnet det fra himmelen, og lysglimtet var intenst. Hun presset Rakel mot brystet, og kjente selv at hun ble redd. Et villere vær hadde hun aldri opplevd. Hvor langt var de kommet? Hvor kunne den kroen være? Hun var rådvill og kjente den gamle angsten klemme rundt brystet. Stemmen i hodet var borte, og hun klarte ikke å tenke i regnet som styrtet ned rundt dem. Hva skulle de gjøre? Skulle de stanse, finne en heller å krype innunder? Hun ville bare pakke Rakel inn i noe, beskytte henne mot dette nådeløse regnskyllet. Måtte det bare slutte like fort som det var begynt!

I det samme tråkket hun ned i et hull som regnet hadde åpnet i veien, og hun mistet balansen og falt fremover. Hun forsøkte å skåne Rakel i fallet, men begge to gikk over ende på den gjørmete bakken. En smerte jog gjennom albuen og oppover armen. Rakel illskrek og tok seg til hodet. Gjørme rant fra håret hennes, men ble fort skylt bort av regnet. Lyden av regnet i løvverket var øredøvende, Agathe kunne knapt høre seg selv tenke, og hun følte seg helt alene og vettskremt. Selv om armen verket, løftet hun Rakel og fikk båret henne innunder et tre med tunge grener, før hun gikk tilbake for å hente skoen sin, som sto fast i gjørmehullet hun hadde snublet i.

Den hvite kjolen var nå gjennomvåt og brun av gjørme. Hun så nedover seg selv. Det var som i et mareritt. Lyden og lyset, det var noe uvirkelig ved det. Hjertet slo raskere med det samme tanken var tenkt, og hun begynte å virre med hodet, frem og tilbake. Drømte hun dette? Hun snudde seg og så den vesle jenta sitte og skjelve under treet, men var det Rakel? Det så ikke riktig ut.

Til toppen