Til tross for at Yngvil endelig satt med dagboken foran seg, klarte hun ikke å konsentrere seg om det moren hadde skrevet. Hvorfor hadde Ester vært så opptatt av å stjele og gjemme den? Brått husket hun hvor forundret Ester var blitt den dagen hun fortalte at hun hadde lest avskjedsbrevet faren hadde lagt i morens smykkeskrin. For en gangs skyld hadde Yngvil følt at hun fikk en del svar, i hvert fall angående arvefordelingen, men da hadde Ester spurt forbauset: – Var det alt du fikk vite?

Da Yngvil hadde spurt om hun trodde han hadde røpet noe mer, hadde Ester svart fort nei. For fort. Det hadde fått mistanken til å gro i Yngvil, men da hadde den gamle tjenestekona nektet å besvare flere spørsmål. I stedet hadde hun stått hardnakket på at Mads var den eneste som kunne gi henne svar. Yngvil var blitt oppgitt. Ester hadde ikke tatt noen hensyn til at han aldri ville avsløre noe.

Med et stønn klappet Yngvil dagboken sammen, stakk den under armen og forlot kontoret. Hun satte kursen mot kjøkkenet der hun visste at Ester befant seg. Dagens økter var vel overstått, og antageligvis holdt Marta og hun på å fli til neste dag. Yngvil hadde rett. Ester sto krumbøyd og raket i glørne i ovnen.

– Ester …? Yngvil visste ikke om hun skulle være mild eller morsk. Vanligvis pleide hun å spørre tjenestekona på en ordentlig måte, men samtalen endte ofte med at hun forlot kjøkkenet sint og skuffet. – Jeg har noe jeg gjerne skulle ha snakket med deg om, fortsatte hun myndig.

– Jeg skal bare …

– Ikke noe bare, innvendte Yngvil, – du kan selv velge om vi skal snakke sammen her eller om vi skal gå inn på kontoret. I øyekroken så hun at Marta reagerte på den biske tonen og de harde ordene, men hun brøt ikke inn.

– Vi kan snakke sammen her, vi. Ester så troskyldig ut. Hun puttet den sotete skrubben tilbake i bøtten. Møysommelig og tung i bevegelsene tok hun plass ved langbordet. – Hva er det som står på?

Yngvil trakk frem trumfkortet: – Jeg har funnet mors dagbok.

Hele tiden hadde Ester sett forundret på henne, men nå så hun raskt til en annen kant. Hun ble opptatt med å plukke på frynsene på duken.

– Og du trenger ikke gjette hvor den lå, ikke sant, for det visste du? Yngvil kastet et skuffet sideblikk på henne.

– Ne-ei.

– Nei? Yngvil hadde ikke trodd Ester ville nekte.

– Jeg har ingen anelse om hvor den befant seg.

Den dårlige samvittigheten skylte over Yngvil da hun husket glemsomheten hennes. Hadde Ester tatt dagboken og så glemt det? Like fullt hadde hun gjort noe utilgivelig. Dessuten var det noe unnvikende i blikket hennes …

– Det må være lov å glemme, påminnet Marta.

– Selvfølgelig er det det, vedgikk Yngvil, – men ikke forsvar Ester nå igjen. Det gjør du bestandig når jeg har noe viktig å ta opp med henne. Faktum er at dagboken ble funnet på værelset deres, nærmere bestemt under madrassen i hennes seng.

– Det er ikke pent å snoke i andres saker.

– Det er det ikke, men det er ikke noe særlig penere å stjele. Jeg vasket vinduet der inne, forklarte Yngvil med tilkjempet ro, – og da jeg tok en pustepause på sengen, kjente jeg noe hardt under madrassen. Det var slik dagboken ble funnet. Og forklar det du, da, Marta, hvorledes den havnet der!

Marta heiste på skuldrene. – Det vet du at jeg ikke kan.

– Det er heller ikke deg jeg anklager, men Ester. Yngvil snudde ryggen til Marta som tegn på at hun ikke ville ha flere innsigelser fra henne. – Jeg spør deg kun én gang, Ester, er du som har tatt dagboken?

Til toppen