Fotografiet (Heftet)

Serie: Vingeslag 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Vingeslag
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202691851
Kategori: Romanserier
Omtale Fotografiet

Alt er ikke som det skal være på Doktorgården. Borghild bebreider sin sønn for å forsømme kone og barn, men Daniel lyver og glir unna.

Det er ingen fotografier i stuen på Sløttet, og etter storrengjøringen bestemmer Maria seg for å henge opp bildet som ligger i kisten på Kristians rom. Det får uante følger.

Uten at hun merket det, hadde Sigrid kommet inn. Nå skar stemmen hennes gjennom rommet. "Hva holder du på med?"

Maria snudde seg og kjente varmen i kinnene. "Det ser du," svarte hun og måtte anstrenge seg for å lyde rolig.

Sigrid kom bort til henne. Hun var blek, nesten hvit i ansiktet. "Hvor fant du fotografiet?"

Til toppen

Andre utgaver

Fotografiet
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

"Sløttet led faktisk et stort tap da Ragnhild ble borte. Hun var så ordentlig og arbeidet hardt. Hun har penger til gode også," sa Kristian.

Maria holdt på å vaske veggene i stuen. Hun hadde byttet vann flere ganger fordi det ble så svart. Det skyldtes vedfyringen, visste hun.

Maria gløttet på ham. "Du har funnet en ny taus," sa hun. "Den nye er kanskje ikke like dyktig som Ragnhild, men gjør det hun blir bedt om, og resultatet blir bra."

"Det er så."

"Det var noe eget ved Ragnhild. Noe nifst."

Han kikket på henne, var på vakt med ett, syntes hun. "Hva mener du?"

"Jeg har ikke glemt det Bjørnar sa."

Kristian rynket pannen og så spørrende ut.

"Husker du ikke det han fortalte om hva som skjedde før brannen?"

"Jo, jeg husker det."

Maria nikket og gned litt ekstra med fillen. Var tiden inne for å fortelle at hun hadde sett tausa fike til ham nå? Som så mange ganger før hadde hun følelsen av at hun burde la være. "Jeg var usikker på henne helt fra begynnelsen."

"Men du ansatte henne."

Maria slapp fillen ned i bøtten og dro håndbaken over den svette pannen. Det var fryktelig varmt, og hun hadde følt seg uvel fra morgenen av, svett og klam. Det var noe annet som bekymret henne også. Hun visste ikke helt hva hun skulle mene om at det månedlige var forsinket. Det hadde skjedd før også uten at hun hadde hatt noen grunn til å engste seg. "Var det egentlig jeg som ansatte henne? Jeg har tenkt på det mange ganger og har hele tiden gått med en følelse av at du allerede hadde gjort det. At det hele bare var et spill."

Han stirret på henne, litt forundret, og hun merket det selv, det dårlige humøret og trettheten. "Jeg beklager," fortsatte hun. "Det er varmen. Jeg holder ikke ut å vaske inne når det er så varmt."

"Så ta deg en tur ut. Vi har folk som kan ta seg av dette. Blant andre tausa vi nettopp snakket om," la han til med et forsiktig smil. "Du står i fra morgen til kveld, mer enn både Sigrid og Berthe, og Mor Gunnhild har aldri tatt seg så mye fri som etter at du kom i hus. Nå er hun hos søsteren sin igjen."

"Søsteren er syk. Hun trenger en til å stelle for seg. Jeg kan ikke tenke meg noen som passer bedre til det enn Mor Gunnhild."

"Det har du rett i."

Maria lot blikket gli over de nesten tomme veggene. "Det burde ha hengt noen bilder her inne," sa hun og snudde dermed samtalen. "Kanskje vi skulle henge opp bildet av familien din? De hører hjemme her."

Han snudde seg på stolen. Ansiktet hans hadde hardnet. "Jeg ser ingen grunn til det."

"Hvorfor ikke? Fordi foreldrene dine er døde?"

Kristian svarte ikke, men vendte seg tilbake mot arbeidet. Han begynte å skrive hektisk.

"Jeg kan spørre Berthe og Sigrid. Hvis det er i orden for deg?"

Nok en gang forble han taus, og med ett var hun sint. Hun slengte vaskefillen i det skitne vannet og gikk med raske, bestemte skritt mot kjøkkenet. Like etter var hun på vei opp trappen, og hun gikk rett inn på Kristians rom.

Duften av lavendel møtte henne i den svake trekken fra vinduet. Gardinene flagret ikke kraftig, men nok til at de slo mot veggen.

"Det er visst flere som har noe de skulle ha sagt her," sa hun ampert og gikk bort til kisten.

Da hun endelig sto med fotografiet i hendene, ble hun stående og se på det en liten stund før hun la det mot brystet, lukket kistelokket og gikk ut av rommet.

Det var tomt på kjøkkenet, og Kristian hadde forlatt stuen. Nervene dirret i kroppen da hun gikk bort til et sted hvor vaskefillen hadde hektet seg fast i en liten spiker. Med skjelvende hender hengte hun bildet på spikeren og gikk to skritt tilbake.

Det måtte ha vært akkurat der det hadde hengt før det ble gjemt vekk, tenkte hun og skakket på hodet. Samtidig lyttet hun etter Kristian. Hvordan ville han ta det når han oppdaget hva hun hadde gjort? Han var ikke vant til at noen satte seg opp mot ham.

Halspulsåren dunket så hun kunne kjenne det, men det var noe i henne som ville ha det slik. Noe som drev henne til å handle.

Uten at hun merket det hadde Sigrid kommet inn. Nå skar stemmen hennes gjennom rommet. "Hva holder du på med?"

Maria snudde seg og kjente varmen i kinnene. "Det ser du," svarte hun og måtte anstrenge seg for å lyde rolig.

Sigrid kom bort til henne. Hun var blek, nesten hvit i ansiktet. "Hvor fant du fotografiet?"

Til toppen

Bøker i serien