Fredsduen (Heftet)

Serie: Barn under månen 15

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Barn under månen
Serienummer: 15
ISBN/EAN: 9788202614591
Kategori: Romanserier
Omtale Fredsduen

Tyskeren Hans risikerer dødsstraff hvis han blir tatt, og han og Luna gjemmer seg i presteboligen. Det byr på store kvaler for Bård. Han er dypt forelsket i Luna og plages av sjalusi. En kveld oppdager de at Hans er forsvunnet.

– Jeg skjønner ingenting. Luna har fått røde roser i kinnene. – Hans pleier da ikke å gå noen steder.

Bård er mer urolig enn han virker som. – Han er nok tilbake før vi får sukk for oss.

Luna tror ham ikke, og engstelsen vokser. – Du har ikke angitt ham?

Bård ser forferdet på henne. – Hvordan kan du spørre om noe sånt?

Til toppen

Andre utgaver

Fredsduen
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Christer våkner av at ungen skriker. Han setter seg forvirret opp og grer fingrene gjennom håret. Blikket søker automatisk mot Kjerstis seng, og merkelig nok blir han ikke overrasket over å finne den tom. – Vi får vel ta deg med ned til mammaen din, sier han mykt til det lille, røde, illsinte fjeset mellom teppene.

Han blir forskrekket når han får se at klokka er over elleve. Han er alltid en av de første som våkner, men så tenker han på den urolige natten, Kjersti sov som en stein, han var nødt til å ta seg av ungen alene og legge den til brystet hennes. Datteren ble stille da, så noe melk må hun ha fått i seg. Kluter hadde han skiftet også. Han hadde slitt fælt, men fått det til. 

Litt bekymret får han på seg klærne. Kjersti virker ikke særlig interessert i å amme, og han kjenner henne godt nok til å vite at det kan komme til å bli et problem. I natt var han inne på tanken om å få tak i Brita. Hun er en god mor og kunne sikkert plante litt fornuft i Kjersti uten at hun ville føle seg altfor presset.

Christer slår i gulvet med en stokk han har stående ved siden av sengen. Kjersti hører ham sikkert, og så vil hun be Tomas om å gå opp for å hjelpe ham. Han blir sittende og vifte med tærne. Kanskje det er på tide å vise at han kan gå nå. Et smil leker om munnen hans når han løfter barnet opp til seg, men han blir alvorlig når barnet legger hodet inn mot ham og smatter. – Vi må få mamma opp til deg nå, sier han ømt, hun er den eneste som kan stille sulten din.

Nok en gang dunker han i gulvet, og uroen sniker seg innover ham når han fremdeles ikke hører tegn til liv der nede. Jentungen begynner å sutre når han legger henne fra seg på dynen, men han våger ikke å ta sjansen på å holde barnet når han reiser seg. Det er det mest krevende.

Vaklende kommer han seg på beina. Så blir han stående og svaie en liten stund før han finner balansen. Så endelig står han der, og han smiler tilfreds når han konstaterer at han er støere enn før. Varsomt tar han spedbarnet i armene og går over gulvet. Skrittene er ustøe, men han føler selv at han har kontroll, og når han får åpnet døra, lener han seg til karmen og trekker et langt, tilfreds åndedrag.

Ungen stirrer på ham med sitt mørkeblå blikk, og Christer sanser med hver trevl i kroppen at han er glad i den lille jenta. Hun har sluttet å gråte nå, men han vet at hun er sulten og må skiftes på.

Det er tungt å komme ned trappen, og flere ganger vurderer han å sette seg ned for å hvile. Han får lyst til å juble når han endelig står på gulvet i gangen. – Jeg greide det! Han hikster etter luft, og med ett blir følelsene så sterke at han får lyst til å gråte. Med en kraftanstrengelse og et stønn setter han seg i rullestolen. Han blir sittende og puste dypt.

Først når han har kommet fullstendig til ro, triller han mot kjøkkenet. Som alltid når han skal møte Kjersti, føler han en uro. Hun er ustabil og utilregnelig, såpass har han skjønt, men det skal bli annerledes nå. Snart skal hun kaste seg i armene hans og være verdens lykkeligste kvinne.

Han smiler skjevt, vet at det trolig aldri vil skje, men med Kjersti kan man jo aldri vite. Matlukten som alltid pleier å ligge over kjøkkenet, er ikke der, og når han kjenner på kaffekjelen, er den kald. Rolig legger han i ovnen og finner frem fyrstikkene. Så triller han inn i stuen. Ungen har sovnet i fanget hans, noe som gjør ham lettet og engstelig på en gang. Hun må jo være sulten og våt.

Heller ikke i stuen er det tegn til liv, og utenfor har snølaget vokst fra kvelden før. – Kjersti? Han roper lavt, engstelig for å vekke babyen. Han blir sittende og vente på svar mens frykten vokser. Har hun gått ut på do? Hun kan ikke ha reist noen steder, hun har jo … Han betrakter den lille mens han anstrenger seg for å beholde roen.

– Har Kjersti hjulpet deg ned? En forundret Tomas står plutselig i døråpningen til kjøkkenet, han er på vei mot vaskevannsfatet, forstår Tomas.

Christer rister på hodet med et blikk som rekker langt hinsides kameraten.

– Men hvordan kom du deg ned? Tomas ser ut som et levende spørsmålstegn.

– Hvor er Kjersti? Spørsmålet slipper skjelvende ut av Christers munn.

– Er hun ikke her?

– Nei. Christers stemme er ikke stø, han hører det selv. Så stirrer han vennen inn i øynene. – Kan du gå og se om hun er på utedoen?

– Det trenger jeg ikke, for jeg kommer derfra nå. Tomas virker en stund lammet. – Kanskje hun har reist til Olga? Du kjenner Kjersti. Hun kan finne på hva som helst.

– Om hun har forlatt oss nå, forstår jeg ingenting! Christers røst dirrer faretruende. – Kan du stikke til Morken? Vi må på et eller annet vis få noe mat i ungen. Og vi må ha rene kluter og … Han stopper, føler seg lammet.

Tomas nikker. – Jeg kan låne telefonen der, sier han fort. – Så ringer jeg til Olga og spør om hun har hørt noe.

Christer svarer ikke, men tar et godt tak om hjulene og triller bort til komfyren. – Jeg må få varmet vann, mumler han.

Det smeller i ytterdøra, og Christer følger kameraten med blikket der han løper oppover mot veien. Kjersti har virkelig sveket dem denne gangen. Hvor er morsinstinktet? Medmenneskeligheten? Ansvarsfølelsen?

Til toppen

Bøker i serien