Johanna var øverst i bakken da hun hørte skrikene. Ikke vanlig barnegråt. Ikke slike skrik som kunne høres når ungene skrålte og kastet snø på hverandre. Ingen lattermilde hyl og frydefulle skrik som når noen kilte dem kraftig. Dette var noe helt annet. Dette var skrik som skar gjennom marg og bein og fikk henne til å sette opp farten alt hun kunne nedover bakken mot huset. Sparken fikk så stor fart at den holdt på å velte da hun svingte inn mot gårdsplassen.
Det første hun la merke til, var at sluffen ikke sto der hun hadde satt den da hun plasserte Håkon utenfor huset. En lynrask tanke for gjennom henne, varm og trøstende. Julie hadde sikkert kjørt sluffen mot sørveggen, der det var lunere når solen skinte.
Men tanken fikk ikke lov til å slå rot. De uhyggelige skrikene nede fra strandkanten feide unna alt annet som måtte røre seg inni hodet hennes og frembrakte en nærmest eksplosiv redsel.
– Julie! Håkon!
Selv om skrikene var annerledes enn hun noen gang hadde hørt, visste hun instinktivt at det var Julie som skrek. Derfor ga hun seg ikke tid til å se etter om jentungen satt inne ved kjøkkenbordet. Hun var utenfor huset, det var helt sikkert. Ute og passet på broren sin i den blåmalte sluffen.
Men hvor var de?
Det hadde ikke gått et minutt engang siden hun hørte skrikene oppe i bakken. Likevel føltes det som det hadde gått en evighet fra hun satte fra seg sparken og løp rundt hjørnet på huset. Fra den siden kunne hun se hele den snødekte sletten som skrådde svakt ned mot sjøen, med de gamle, sprikende epletrærne som ingen hadde beskåret eller stelt på flere år. Og hun kunne se mot den lille stranden som lå til høyre for knausen. Knausen som ungene ikke fikk lov til å leke på eller klatre oppå fordi den gikk rett ned i sjøen på den andre siden, den man ikke så fra huset.
Hun lot blikket fare over området, men sluffen med Håkon var ikke å se. Derimot fanget blikket hennes noe som ikke hørte hjemme i den vante utsikten. Noe som sendte skjelvinger gjennom hele henne.
Oppe på knausen sto en skikkelse. En liten, tynnkledd skikkelse i en rød ullkjole med en oransje strikkejakke over. Skikkelsen sto og holdt seg for ørene med blikket vendt utover fjorden. Og nå skjønte Johanna hvor de uhyggelige skrikene kom fra.
Johanna skjøv sparken så hardt fra seg at den veltet. Vesken som hang på styret spratt av, og sjokoladen og kremmerhuset med litt ekstra godt til Julie i, falt ut. Røde bringebærdops og Kongen av Danmark lå spredt som kakepynt på hvit krem i snøen foran trappen.
Johanna enset verken sparken, vesken eller dropsene. I løpet av sekunder var hun på vei nedover bakken. Som Julie, skled og falt hun på det glatte underlaget, men kom seg opp igjen og løp videre.
– Julie ... Julie, kom deg ned derfra! Julie, hvor er Håkon? Hvor har du satt sluffen?

Til toppen