Glimt av vår (Heftet)

Serie: Arvesølv 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Arvesølv
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202653057
Kategori: Romanserier
Omtale Glimt av vår

Yngvil savner Trygve, som ble drept da han reddet henne fra Knut Stubberud, og nå angrer hun på at hun ikke spurte ham ut mer om fortiden. Stadig må hun lete etter svar, men så finner hun flere under et ærend på prestegården og i oldemorens dagbok.

Agnete er ulykkelig over å være atskilt fra kjæresten Lorentz Dekedam, og en dag får hun en grufull beskjed.

Opprådd gløttet Agnete opp på stallmesteren og merket seg det alvorlige, sammenbitte uttrykket i ansiktet hans. Beklagende og hoderystende begynte han å fortelle. Hun ble stående som fastfrosset. Et øyeblikk var hun ute av stand til å bevege seg, men da den ubarmhjertige nyheten traff henne med full tyngde, slo hun hendene for ansiktet og brast i gråt.

Til toppen

Andre utgaver

Glimt av vår
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

Da Harald stanset Borken utenfor rettslokalet, gikk Yngvil ut av sleden og bød Dina hånden. Forunderlig nok lot den andre seg hjelpe ut, men hun stirret innbitt i bakken.

– Du … du får ha lykke til, Dina. Harald hadde steget ned av kuskesetet. Nå hadde han lagt en hånd på skulderen hennes og nærmest tvang henne til å se opp. – Jeg håper forsvareren din er dyktig og at dommen blir mild. For din og for Ragnfrids skyld.

– Takk, mumlet Dina.

– Se etter meg på torget om noen timer, ba Yngvil og torde ikke si «oss». Hun visste ikke om Dina ville bli satt i arrest eller være en fri kvinne til domsavsigelsen ble kunngjort. Hun visste ikke noe særlig om rettsprosedyrer.

– Det skal jeg, lovte Harald.

En betjent antrukket i uniform viste Yngvil og Dina inn i et lite forværelse hvor de kunne henge fra seg yttertøyet.

– De andre har ankommet, hvisket Yngvil og pekte på frakkene som hang på et stativ. To paraplyer sto lent inntil veggen.

Dina sa ingenting, bare børstet bort usynlig rusk fra drakten.

Yngvil iakttok henne. Dina var vakker med det kullsvarte håret hengende nedover ryggen. Siden mannen med arret, Frank Egenius, hadde revet klærne hennes i stykker, eide hun sørgelig få plagg som var presentable nok til å stille opp i rettssalen

med. Yngvil hadde latt henne låne den rosa drakten i tynt ullstoff. Den ettersittende overdelen med dobbeltspente knapper fra halslinningen og ned til midjen smøg seg inntil Dinas kropp. På grunn av ammingen var den for stram over bysten, men det fikk så være. Det plisserte skjørtet nådde midtleggs, siden hun var en tomme høyere, men de svarte halvstøvlene med snøring skjulte leggene.

Betjenten banket på en dør og ventet til noen innenfor svarte. Så åpnet han den, gikk til siden og slapp dem inn. Malerier av forskjellige embetsmenn i glass og ramme hang på rad og rekke. Ved den innerste langveggen var det et lite podium. Det var ikke

særlig høyt, en halv alen kanskje, og oppå var det plassert et langbord og tre stoler.

Rett nedenfor podiet satt en skriver. Han så ikke opp da de kom inn, virket fullstendig uinteressert i dem, men det ville vel hun også blitt, tenkte Yngvil full av ærefrykt, hvis hun skulle sitte dag ut og dag inn og nedtegne vitneforklaringer, uenigheter og påstand om staff. Det sa seg selv at sensasjonslysten og vitebegjæret var blitt stilnet hos skriveren.

Først da tre menn steg inn, la skriveren fra seg pennen og virket skjerpet.

Yngvil rykket til. Mads Rivelsrud her? Han satte seg i stolen lengst borte ved podiet og slo opp en protokoll. Han var tydeligvis innkalt som meddommer og skulle være med på å avgjøre Dinas skjebne. Riktignok var det mannen i midten som hadde det avgjørende ordet.

Før Yngvil gled ned på den harde trebenken bakerst i lokalet, forsøkte hun å tyde sinnsstemningen til Mads. Han hadde kikket bort på Dina og henne, men han viste ikke med en mine at han kjente til Dina eller henne fra før. Han virket så

formell og streng. Så avmålt.

Den andre meddommeren var ukjent for henne. Antageligvis var han en æret, respektert borger fra en velstående familie i byen. Det var bare å krysse fingrene for at han var mild og godlynt mot kvinner som hadde båret seg ille ad.

Dommeren, Christian August Selmer, tronet i midten. Han var en eldre herremann med tynt, hvitt hår som var gredd bakover fra den høye pannen. På nesetippen hvilte et par briller med tykk, brun innfatning. Nesen var lang og rett, munnen smal med nærmest usynlig overleppe.

Foruten skriveren hadde aktor tatt plass bak et bord noen meter fra dommerne. Han bladde febrilsk i papirene sine, fant det han lette etter og roet seg ved å legge armene i kors over brystet. Han speidet utover og blikket falt på Dina. Øyeblikkelig skar en rynke seg ned mellom øyenbrynene. Det virket som han ble sint da han så

henne.

Mads trakk lommeuret opp fra brystlommen og så diskré på det. Yngvil antok at han ventet utålmodig på Dinas forsvarer. Å, hvorfor måtte akkurat han være forsinket?

Ikke det at han skulle møte lang tid i forveien, men å komme for sent var ringeakt for

retten.

I det samme åpnet betjenten døren igjen. Forbløffet så Yngvil Ulrik stige inn. Han nikket kort mot dommerne før han tok plass ved siden av henne. – Jeg må jo få med meg det som skjer. Han hvisket til Yngvil og blunket. Det dunket i gulvet da han plasserte stokken sin foran seg og hvilte hendene oppå den. Han måtte skreve med beina slik at han kunne sitte komfortabelt med den omfangsrike magen.

Rastløsheten bruste i Yngvil. Når hun slet såpass med å roe seg, kunne hun bare forestille seg hvordan Dina hadde det. Lydig hadde hun tatt plass foran tiltaleboksen. Holdningen var rank, men nakken hadde en knekk. Hun skjøt ikke haken frem slik hun pleide.

– Hvem venter vi på? Ulrik trykket et tørkle mot den glinsende pannen.

– Forsvareren hennes. Dessuten er det merkelig at lensmannen ikke befinner seg her. Det er tross alt han som har meldt henne til påtalemyndighetene. Der … Der kommer forsvareren. Det var på tide!

Spent fulgte Ulrik og Yngvil med da forsvareren smilte blekt mot dommerne. Han tok seg tid til å stanse ved Dina for å si henne noe. Stemmen var dempet, men ikke lavere enn at Yngvil hørte hva som ble sagt. En frostri kulset gjennom henne, og uvilkårlig trakk hun pyntesjalet tettere om seg. – Jeg har oppsiktsvekkende nyheter, meddelte han, – for jeg har omsider fått et brev fra Deres ektemann.

Dina så skrekkslagen på ham. Da han ikke sa mer, var det som om hun falt sammen. Hun lutet seg fremover og grepet rundt kanten på tiltaleboksen.

Yngvil var like forferdet som henne. Hvordan kunne forsvareren være så tankeløs å si noe slikt uten å røpe om brevet fra Jess talte til hennes fordel eller ikke?

Til toppen

Bøker i serien