I borggården ble hun stående en stund. Det var mye igjen av kvelden, men hun følte seg utslitt allerede. Hvis det var slik i dag, hvordan skulle det gå i selve bryllupet, når det var enda flere til stede? Hun gruet seg.

«Å, Scott,» hvisket hun lydløst ut i den stille sommerkvelden. «Hvis det bare kunne blitt oss …»

Hun lengtet tilbake til Våkendalen, og til Alvøskogen. Til de trygge armene hans. Men det var ikke bare lengsel og sorg hun følte når hun tenkte på ham. Det var også skam. Og et snev av anger. Hun skulle ikke ha gjort det hun hadde gjort. Det var galt. Så fryktelig galt.

Nedslått ruslet Celia rundt huset i retning privetet. Hun hørte mennenes latter fra den andre siden og håpet at ingen av dem skulle i samme ærend som henne.

«Det er sannelig en særegen familie.»

Det var Isak Gribbes stemme, og Celia stanset ved hushjørnet.

«Valentin får nok skikk på henne,» lo han. «De passer sammen som hånd i hanske. Det skal bli fornøyelig når de er blitt gift og hun flytter til Hop Hovedgård.»

«Jeg synes hun er en søt pike. Litt troskyldig, kanskje.»

«Enfoldig.»

«Jeg vil ikke si det.»

Celia ble stående ved rosebedet og vente til de skulle gjøre seg ferdig. Hun stirret på tornene. Det slo henne at det var slik blomstene beskyttet seg selv. Uten dem ville de være fritt vilt.

Stemmene forstummet, og Celia våget seg frem.

Stanken i privetet tydet på at drengen ikke hadde tømt kaggen på noen dager, slik han skulle. Celia styrte en stund med å passe på at ikke kjolen berørte rammen, og før hun gikk ut, helte hun på mer tran i kolen, slik at det skulle være lyst til nestemann som kom inn hit.

Utenfor ble hun stående og lytte til sommerkveldens lyder. Fra åpne dører og vinduer i huset hørtes lystig latter, men også borte på verket var det en og annen som ropte noe.

Slik ville det ikke bli på Hop hovedgård, der det kun var Valentin og moren, samt et ukjent antall tjenere. Celia lurte på om hun kom til å savne ståket på Alvøen, eller om stillheten ville bli kjærkommen.

Et øyeblikk lukket hun øynene. Fra skogen hvisket trærne god natt til hverandre, og rasling i buskene tydet på at småfuglene la seg til rette i redene mens de ventet på sommerens andre ungekull. Vannet sukket stille under bryggen og mot stranden.

Med ett hørtes en uventet lyd. Et mjau.

«Gullik?»

Lyden kom borte fra stallen. Hadde katten klatret opp i et av lindetrærne igjen? Han hadde sittet fast der for noen dager siden, og Gartner-Hans hadde måttet hente stigen sin for å løfte katten ned. Bare han ikke hadde kommet seg opp på stalltaket. Da ville det være vanskeligere å hjelpe ham ned.

Celia løftet skjørtene og gikk for å se.

Mennene var ikke på trappen lenger, så de hadde tydeligvis gått inn igjen. Fra stallen hørte hun en av hestene som stampet. Carsten stallkar var nok på verket, for de pleide å samles til en sen felles kvelds om lørdagskveldene. Trolig var Lovinda der også, for hun pleide ikke å gå glipp av et måltid.

«Gullik, er du her, pus?» ropte hun mens hun ventet på et nytt mjau. Hun prøvde å se etter ham i trekronene, men hun så ikke den runde pelsdotten mellom de hjerteformede bladene eller blant blomstene. «Gullik?»

Denne gangen fikk hun svar. Hun stanset og så seg rundt. Det var ikke hans vanlige mjauing. Selv om han var kraftig, hadde han en sped, forsiktig stemme. Denne var lys, men likevel annerledes.

«Pus, er det deg? Hvor er du?»

Brått hørte hun et dunk, etterfulgt av noe som raste. Innimellom rabalderet hørtes et katteskrik.

«Kullsvalen!»

Celia løp bort til det lave bygget. Døren sto på gløtt. Noen hadde glemt å lukke den, og selvsagt ville en katt gå inn dit for å utforske.

«Hold ut, pus!»

Å gå inn i lageret om kvelden betydde at hun ikke ville se en hånd for seg. Men det var ikke tillatt å ha med seg lys inn dit, siden det var fullt av lett antennelige kullklumper. Celia stanset ved døren og bøyde hodet under den lave åpningen. Det var umulig å se noe der inne.

«Gullik, du må komme ut til meg. Pus?»

Hun lyttet, og hørte lyden av kull som gnisset mot hverandre, som om noen flyttet på haugene.

Bare han ikke er begravet!

Uten tanke på annet enn at katten måtte reddes, gikk Celia inn. Hun forsøkte å skjelne bevegelse, men det tok tid før øynene vennet seg til mørket.

Lyden av små kullbiter som knustes under føttene hennes, var det eneste hun kunne høre. Ingen rasling, ingen mjauing, ingen katt.

Men så, brått og uventet, oppdaget hun noe i sidesynet. Noe stort og enda svartere enn kullet kastet seg frem fra bak døren, og i neste øyeblikk ble Celia slått til bakken.

Til toppen