Uværet tvinger Ulf til å snu før han klarer å ta seg frem til Lie og Rebekka. Utmattet kjemper han seg tilbake, men smertene i den skadde foten er uutholdelige og kreftene i ferd med å svinne. Det stunder mot jul, og Rebekka må hjelpe Bertha med juleforberedelsene. Både Jon og Peder uttrykker bekymring for at ikke alt er som det skal på Gaupli.

Ved middagstid dagen etter kom frykten tilbake. Det var Peder som satt ved kjøkkenbordet og fortalte. Mest til Bertha, men alle lyttet. 
    – Det var et underlig skue, sa Peder. – Jeg skjønte først ikke hva det var jeg så. Hadde jeg trodd på slikt, hadde jeg nok ment det måtte være selveste huldra jeg så.

UTDRAG FRA BOKEN:
Rebekka, tenkte han, med gråten i halsen. Det kan ikke ende slik.
Altfor seint hadde han innsett at han hadde tatt seg for langt innover i fjellet. Det han på avstand hadde tatt for å være en seter eller en bu, noe som kunne gi ham ly for stormen, hadde vist seg å være en stein. Firkantet og stor som et hus, men kald, glatt og ugjestmild, og lite egnet til å gi ham ly for uværet som trakk opp. 
Den iskalde vinden frisknet stadig på. 
Vissheten sank innover ham som en flodbølge av angst og sorg, og gjorde at han nesten ikke fikk puste. Rebekka, hva er det jeg har gjort? Hva har jeg gjort mot meg selv, og ikke minst mot deg? Jeg er nødt til å finne veien tilbake, til dalen og Borghild, om livet skal stå til å reddes. Det er den eneste utveien jeg har. Men jeg vet ikke om jeg rekker ned i tide. Snart vil det være stummende mørkt, og med himmelen dekket av skyer, vil jeg ikke få hjelp verken av måne eller stjerner.
Jeg burde visst bedre, tenkte han bittert mens han kjempet seg frem mot vinden. Jeg av alle burde ha visst. Hvordan kunne jeg være så uvettig? Mitt lengtende hjerte ville til deg, Rebekka, men ikke slik at det skulle bli min bane. Min gud, hva er det jeg har gjort? 
Han kjente det så fortvilet i beina. Særlig i det han hadde landet forkjært på da han flyktet fra lensmannsarresten. De siste dagene hadde han ikke tenkt så mye over om det gjorde vondt. Nå var smertene tilbake, nok til å hemme ham.
Skiene var tunge og gikk trått gjennom snøen. Skisporet han hadde tråkket opp på vei innover i fjellet var ennå synlig, men det var urovekkende hvor mye som allerede var blåst igjen. Noen steder, der vinden fikk godt tak, var sporet helt borte. Da måtte han se lenger fremover, mellom steiner og busker og småbjørk, der vinden ennå ikke hadde visket ut sporet. Slik kunne han fortsatt følge sine egne avtrykk i snøen. Men det var bare et tidsspørsmål før vinden hadde fjernet alt. Og til det ble for mørkt til at han kunne se.
Ennå kunne han skue frem til den siste høyden, der hvor terrenget begynte å falle ned mot dalen. Men han var usikker på om det var to eller tre små høydedrag han måtte over før han kom så langt. Det eneste han visste sikkert, var at innen da ville det være for mørkt til å se noe som helst.
Vinden kom skrått fra venstre. Det fortalte ham hva som var nordøst. Hans eneste mulighet, når mørket kom, var å holde stødig retning mot vinden.
Han håpet den ikke hadde dreid.
Hadde han svingt litt da han var kommet opp lia og hadde begynt å gå innover fjellet?
Lia hadde vært temmelig bratt. Han hadde gått på skrå i stedet for å gå rett opp. Først hadde han fulgt sporene inn til teigen med bjørkeskog, der han tidligere hadde hogget ved.
Kommer jeg ned i skogen, er jeg berget, tenkte han.
Men dit var det langt.
Vinden var ikke lenger lydløs. Dypt og illevarslende trakk den pusten bak de høye fjellene på den andre siden av dalen, for så å kaste seg mot ham med all sin kraft. Snøfokket drev mellom busker og stein, fikk det til å minne om frådende vann. 
Borghild, den enslige plasskona og mor til Alda og Brynhild, hadde lånt ham lue og tykke votter. Og et langt skjerf som han hadde surret flere ganger rundt halsen og trukket opp foran ansiktet.
Vinden blåste tvers gjennom alt.
Det var kommet en syngende, pipende lyd i kastene. De ugjestmilde elementene hadde begynt å snakke til ham, med hvesende, hånende stemmer. Dette er det du har igjen for å være dumdristig, for ikke å bruke vettet ditt. Du utfordrer oss ikke uten kamp. Vi er så mye sterkere enn deg, sterkere enn deg, sterkere enn …
Ti med dere, skrek han ut i vinden, uten å kunne høre sin egen stemme.
Ett skritt om gangen, tenkte han og bet tennene sammen. Ennå kan jeg se sporene mine her og der. Ett skritt om gangen. Ennå er det håp. Jeg kan fortsatt greie å ta meg tilbake. Jeg er både seig og sterk og har vært ute en vinternatt før. Uværet skal ikke stanse meg.
Jeg må kjempe med alt jeg har, for Rebekka. Mine følelser er sterkere enn stormen, hetere enn snøen er kald. Kjærligheten utholder alt, det står i den hellige skrift.