Hvordan var det mulig å fryse på en varm kveld midt på sommeren? Det føltes som om høsten med bitende nordavind brått bestemte seg for å avvikle sommeren. Charlotta sto på trammen på Gunnarsrud og stirret hjelpeløst på Åsa. Hun ville skrike ut: Nei. Nei, det kan ikke være sant. Han kan ikke ha reist på hvalfangst. Ikke nå. «Er det så rart at han dro? Jeg har aldri sett min bror så skuffet. Ja, vi var redde for at han ville gjøre noe overilet.» «Overilet?» spurte Charlotta, enda hun skjønte hva Åsa mente. «Gå inn på låven og skyte seg. Onkelen min gjorde det. Av kjærlighetssorg.» Åsa så sint på henne. Det skar henne i hjertet og panikken trengte seg på. «Jeg må stanse ham. Han kan ikke dra nå. Det var en misforståelse. Den journalisten fant på alt sammen, og tok bildet av meg og herr Løvenstad.» «Det så svært troverdig ut, så hva skulle vi tro?» Åsa så anklagende på henne der hun sto med armene i kors over brystet. Charlotta bet seg i underleppen. «Jeg vet det. Når dro Åsmund? Når går båten?» «Båten går om tre dager.» Hun kjente en enorm lettelse. «Da kan jeg rekke det.» «Han skulle prøve å få skyss til Kongsvinger og ta toget til Oslo, men han visste ikke om han rakk toget videre før i morgen.» «Da er det fortsatt håp. Hvem skulle han få skyss med?» «Jeg vet ikke. Han nevnte skysstasjonen.» «Hvem er det du prater med? Er det friere på døren?» lød en gretten stemme fra bislaget. Like etter dukket moren til Åsmund og Åsa opp i lang nattserk og med et mistenksomt blikk. Det endret seg da hun fikk øye på Charlotta. «De? Hva gjør den tøyta her?» ropte hun og kom ut på trappen og stilte seg ved siden av Åsa. Charlotta var forberedt på å forklare seg. «Jeg beklager at jeg kommer så sent … det var ikke meningen å vekke Dem, fru Gunnarsrud, men …» «Her har De ingenting å gjøre. Bare kom Dem av sted. Vi trenger ingen forklaring. De lurer ikke sønnen min en gang til.»

Til toppen