Skinnhellig-Marta satt ved kjøkkenbordet og snurret på kaffekoppen. Nå var det bare gruten igjen, og hun skulle så gjerne hatt en kopp til, men de måtte spare. Alltid spare. Hun var så inderlig lei av alltid å måtte snu på hver eneste krone og øre. Egentlig var det mer ører enn kroner.

Akkurat det irriterte henne også. Hvilken fjott var det som hadde bestemt at de skulle slutte med spesidaler og skilling, og gå over til krone og øre? Fortsatt var hun ikke helt på lag med denne omregningen. Hun kunne ikke fatte og begripe hvorfor de måtte forandre på noe som fungerte helt fint og folk var fornøyd med. Hun hadde klaget til Seviot på krambua. Det var en dag hun var brennsikker på at han lurte henne. Var det nå sikkert at varene skulle koste så mye? Tall hadde aldri vært hennes sterkeste side. Og skulle hun regne ut noe, måtte hun ha papir og blyant foran seg.

Det var da han hadde kneist med nakken og sagt på sin sedvanlige, overlegne måte: «Allerede i fjor fikk Danmark den nye pengeverdien.»

«Ja, kunn de ikkje bære ha beholdt den?» hadde hun spurt. «Mått de gje den tel oss? Nei, du skjønna, de va vel lei av den, så derfør levert dem de her tullpengan tel oss.»

Da himlet han med øynene og fortsatte: «De har ikkje sendt pengan opp tel oss. Vi har bære fått maken tel dem.»

«Nå nei, du lura ikkje mæ. Danskan vill ikkje ha dem, så de ga dem tel oss,» hadde hun fnyst og trampet ut.

Og nå satt hun her og drømte om mer kaffe, som kostet så uendelig mye. Riktig nok hadde hun stjålet den de hadde drukket nå, men hva skulle vel en fattig stakkar gjøre når kaffemangelen skrek i kroppen?

Til toppen