«Det har ikke gått opp for meg at dette virkelig er sant.» Gjertrud satte seg ved bordet og stirret på den unge mannen, som fortsatt hvilte hodet i hendene. Dankert var like overrasket som henne. Kanskje mer, tenkte hun og kjente medfølelsen som en brann i blodet. Dette hadde vært en åpenbaring for dem begge.

«Dankert.» Stemmen hennes skalv.

Han løftet hodet. «Det må ha blitt gjort en feil,» stønnet han.

«Jeg trodde aldri jeg skulle få se deg igjen.» Varsomt la hun hånden mot armen hans. «Det sies at Gud har en mening med alt Han gjør. Dette gjorde Han for oss. Uansett av hvilken årsak: Gud førte oss sammen.»

Dankert stirret på henne med forpint blikk. «Jeg skjønner det ikke. Hvorfor har de holdt meg borte fra deg i alle disse årene, for så å sende meg rett inn i armene dine? Det er noe som ikke stemmer.»

«Skjønner du ikke? Det betyr at de ikke er ufeilbarlige. Til og med Søsterskapet kan gjøre feil.»

«De har nok oppdaget det nå. Da vil de sørge for å rette opp feilen.»

«La oss håpe at de ikke har funnet det ut. Kan de feile en gang, kan de gjøre det igjen.»

Han nikket, en dyp nyve hadde gravd seg ned i pannen hans. «Du forstår hva dette betyr?»

«Jeg er ikke sikker,» svarte Gjertrud og var ærlig. «Akkurat nå er jeg overrasket, men også lykkelig. Et under er skjedd.»

Han reiste seg brått. «Jeg må tenke,» utbrøt han. «Jeg må være for meg selv og tenke gjennom dette.»

Uten å si mer snudde Dankert seg og gikk. Gjertrud tok seg til brystet. Hjertet hennes banket så hardt. Kunne man dø av slike påkjenninger, kunne det skje nå. Sønnen hennes hadde på mirakuløst vis dukket opp i livet hennes igjen. Det var nesten ikke til å tro!

Hun reiste seg og gikk bort til vinduet. Dankert var på vei over tunet, mot havnehagen. Synet av ham var selve beviset på det hun nettopp hadde erfart. Han levde. .

En plutselig redsel for at han kunne komme til å forsvinne igjen, overmannet henne, men hun ristet den av seg. Hun ville ikke tenke slik. Ikke nå som han endelig hadde kommet tilbake. Som hun hadde sagt til ham, var det Guds mening at de skulle møtes igjen. Det kunne hun ikke betvile.

Gjertrud frøs med ett, og nappet til seg sjalet. Deretter fylte hun kaffekoppen og gikk ut på trappen. Hun trengte tid for seg selv, hun også. Så ville hun vente til han kom tilbake. For det måtte han. Han kunne ikke forsvinne ut av livet hennes igjen. Ikke nå når de først hadde funnet tilbake til hverandre.

Dankert følte seg som i et tomrom mellom flere verdener. Hamburg, Norge, Søsterskapet, Gjertrud og Bølsmarka. Det var så mye å forholde seg til, de innviklede tankene og følelsene gjorde ham svimmel.

Han stanset midt på engen, lot blikket gli over gården og buskapen. De fleste dyrene hadde lagt seg for natten, men hesten sto oppreist. Der kom den gående mot ham, og Dankert ble stående til han kunne klappe den.

Da la han pannen mot hestens lugg mens han strøk den over mulen og nakken. «Jeg skulle ønske du kunne fortelle meg hva jeg bør gjøre,» hvisket han. «Jeg føler meg så rådvill. Hva er best å gjøre?»

Hesten kunne ikke gi ham svar. Den forsto sikkert ikke at den var til trøst, men Dankert takket Vårherre for at den var der akkurat da han trengte den som mest. Han fortsatte å klappe den varme hestepelsen mens han rettet ryggen og søkte med blikket mot bygningene på Bølsmarka.

Innerst inne visste han hva han burde gjøre. Han ville være tro mot Søsterskapet og komme seg vekk så fort som mulig. For et sted på veien var det blitt gjort en feil, det var han sikker på. Det virket meningsløst at han og moren skulle bli gjenforent etter å ha vært adskilt i så mange år – det var ikke slik Søsterskapet opererte.

Til toppen