Silja hørte et jamrende skrik og skjønte ikke med det samme at det var hun selv som skrek. Beina visnet under henne, og hun klamret seg til den rutete arbeidsskjorten til faren. Hun hørte stemmer som summet rundt henne, guttene slapp murerskjeer og bøtter og kom løpende til.
«Hva har skjedd? Har noen skjært seg på saga?» Hun hørte panikk i stemmen til Nikolai.
«Det er Sivertsen. Han har gått med i fløtinga.» Olaf var rolig, men lød trist.
«Den helsikes fløtingen,» hikstet faren sint.
Silja var lammet av sjokk. Hun fattet det ikke.
«Eskil. Nei. Ikke Eskil. Han kommer hjem. Han er bare forsinket. Han kommer hjem igjen. Han gjør det.»
Lensmannen og presten sto på avstand, men nå tok lensmannen et steg frem og kremtet mens han tok av seg uniformslua. «Jeg kondolerer på det dypeste, fru Sivertsen. Dette … dette var en lei beskjed å få på en søndag.»
Da så faren opp. «På en søndag? Står De der og beklager at De må ut i tjeneste med et dødsbudskap på en søndag? Det skulle vel heller vært på en mandag? De ville vel heller ha sittet hjemme på lensmannsgården og mesket Dem med kjøttkaker og ertestuing i stedet for …»
«Arvid, ro deg ned nå.» Simon tok ham i armen, samtidig som han strøk en hånd tafatt over ryggen til Silja.
Silja kunne ennå ikke fatte det. Hun skulle ønske det var første april, at dette var en dårlig spøk, men man tøyset ikke om slikt.
Hun bønnfalt faren med blikket. «Si at det ikke er sant. Eskil kommer vel hjem?»
Faren skalv om munnen og øynene sto fulle av tårer. «Jeg er redd for det, jenta mi. Han kommer ikke hjem.»

Til toppen