«Hvert år kommer det unge og dyktige piker hit for å tjene som tanter, og jeg har i lang tid tenkt at det kunne være fint å gjøre noe slikt som dette for dem. Ja, for dere er jo i gifteklar alder, alle fire,» sa fru Wendel skøyeraktig og lot blikket hvile litt for lenge på Ragnhild, som for å se hvordan hun reagerte på ordene.
Det ble til slutt så pinlig at Ragnhild ble varm i ansiktet og måtte se en annen vei.
«Vel, det er kanskje på tide å starte foredraget. Jeg lot fru Holm avgjøre hva som ville være et passende tema for fire unge damer som dere, og vi ble enige om noe jeg tror dere vil finne både spennende og interessant.» Fru Wendel ga ordet til sin venninne gjennom et vennlig blikk og en håndbevegelse.
Fru Holm kremtet. «Foredraget har fått navnet Hvordan skape et lykkelig hjem.»
Åse smilte svakt, Turid nikket interessert, Marie lot til å ha tankene et helt annet sted.

Ragnhild var forvirret. «Et lykkelig hjem?» spurte hun. «Jeg trodde vi skulle lære noe som vi ville ha nytte av i arbeidet som kolonitanter.»
Innvendingen falt visst ikke i god jord hos fru Holm. Smilet hennes ble stivt, så sukket hun som om Ragnhild hadde sagt noe forferdelig dumt. «Men kjære Dem, har ikke De vært tante her halve sommeren nå? Å bake brød og vaske gutteører kan vel ikke være noe å holde foredrag om?»
Ragnhild tidde. Marie vekslet et lattermildt blikk med henne.
Turid la en pekefinger over munnen som tegn på at Ragnhild skulle tie stille. «Jeg synes det lyder riktig spennende, fru Holm,» sa hun så og rettet på forkleet.
«Takk for det, frøken Reinert. Da kan dere finne frem skrivesakene deres, slik at dere har noe å notere på underveis.»
Det var bare Turid som hadde tatt med seg blyant og kladdebok til foredraget, og hun var snar med å finne frem begge deler. Ragnhild, Åse og Marie måtte få utdelt papirark og skrivesaker fra Evas kontor. De satte seg til rette mens Mor Anna ryddet unna serviset. Fru Holm tok plass ved enden av bordet.
«Hvordan skape et lykkelig hjem? Det er et stort spørsmål med mange svar. Kort oppsummert handler det om å lage hyggelige rammer som gjør livet enkelt for husmoren, behagelig for mannen og inspirerende for barna.»
Ragnhild følte trang til å le, men klarte å holde seg. Hun noterte pliktoppfyllende på arket sitt med et smil i munnviken.
«Jeg har fått opplyst at ingen av dere unge damer er forlovet. Men med så vakre fjes varer det nok ikke lenge før alle fire har ring på fingeren. Jeg er sikker på at noen av dere har en dere titter litt ekstra på,» la hun til med et skøyeraktig blunk. «Før dere vet ordet av det, sitter dere med ektemann og en barneflokk og tenker hva gjør jeg nå?»
Fru Holm tok en kunstpause og drakk en slurk av vannglasset. «Plutselig kjennes hverdagen skrekkelig hektisk. Ja, kanskje til og med overveldende. Barna krever sitt, samtidig som huset blir rotete og støvete. Vinduene ser ikke lenger ut i dagslys. Så kommer mannen hjem, sliten etter en lang arbeidsdag, og lurer på hvorfor kaken til ettermiddagskaffen ikke er kommet på bordet? Og De innser forskrekket at det slett ikke finnes noen kake, for det har De glemt å lage.»
Fru Holm så ut som om hun beskrev verdens undergang. Så sprakk hun opp i et smil. «Heldigvis finnes det metoder for å unngå slike fæle situasjoner. Alt det handler om, er å vite hvordan dere skal disponere tiden best mulig. Og for å svare på spørsmålet som De hadde innledningsvis, frøken Eriksen,» sa hun og satte blikket i Ragnhild, «så kan dette ha relevans for arbeidet Deres her på Tangholmen også.»
Ragnhild nikket pliktskyldigst. Hadde det vært henne fru Holm beskrev, skulle hun sannelig ha bedt mannen sin om å kjøpe kake til ettermiddagskaffen med seg hjem fra bakeriet. Hun måtte bite seg i leppen for ikke å knise.
«Det aller viktigste er å huske at det er barnas og ektemannens behov som skal komme først,» messet fru Holm videre. «Deres mann vil komme hjem fra en strevsom dag på arbeidet, og han vil forvente å finne et rolig og ryddig hjem, uten forstyrrelser fra barn og uten klaging fra en sliten husmor. Dere må for all del ikke mase på mannen om at han skal ta sin del av husarbeidet eller overrumple ham med barnas rampestreker eller sladder dere har hørt fra naboene med det samme han kommer hjem. Ikke glem at når dere er hjemme og hygger dere, så er mannen tvunget til å være borte og arbeide for å forsørge sin familie. La tiden hans i hjemmet være et sted for hvile og rekreasjon.»
Ragnhild rakte opp hånden. «Hva med damene som arbeider selv?»
«De yrkesaktive, mener De?» sa fru Holm stramt.
Ragnhild nikket. «Dersom både mannen og kvinnen arbeider, så er det vel ikke helt rettferdig at kun den ene skal ta alt husarbeidet i tillegg?»
«Frøken Eriksen, det De beskriver, er en høyst uvanlig, og dessuten uheldig, situasjon. Hvor skulle for eksempel barna oppholde seg mens begge foreldrene arbeidet?»
«Det finnes da barneparker og barnepiker?» utfordret Ragnhild.
«Og hvilken oppdragelse mener De barna vil få om de tilbringer halve dagen sammen med fremmede?»
«De gjør jo det straks de begynner på skolen,» innvendte Ragnhild.
«Det blir noe annet,» sa fru Holm, lettere rød i fjeset. «Da møter de kvalifiserte lærere.»
«Og lærerinner,» la Ragnhild til.
Fru Holm presset leppene sammen. «De har selvsagt rett, frøken Eriksen. Det finnes alternative måter å organisere familielivet sitt på. Men nå er jeg engang her for å snakke om det jeg, og mange andre, mener er den beste måten. Slik myndighetene ønsker at vi skal leve. Så la meg få fortsette uten avbrytelser.»
Fru Holm sendte et irettesettende blikk mot Mor Anna og Eva, men ingen av dem sa et ord.

Fru Wendel lo nervøst. «Bare fortsett, fru Holm.»

Til toppen