Farens harde ord forvirret Vida. Det kunne ikke stemme at Jardar hadde stukket av, at han – som faren beskrev det – hadde virket glad over å kunne stikke av fra Uri. Hun hadde søkt en forklaring hos Signe, men stemoren overså spørsmålet i øynene hennes, og pleide heller sitt eget vemod over at broren var borte.

Vida ryddet av bordet og begynte på oppvasken etter måltidet, som hadde vært så forunderlig stille. Det hadde bare vært henne, faren, stemoren og Bård, som hadde sittet i sine egne dype tanker, og knapt ofret henne et blikk.

Alt var blitt så forunderlig, og vondt.

Hun vasket opp nærmest i svime. Brukte lang tid. Tankene spant om Jardar og det de hadde hatt sammen kvelden før, og denne dagen før han forsvant. Minnet om kyssene hans var fortsatt varme mot leppene hennes, de søte ordene klang i ørene hennes, og at han ville gifte seg med henne. «Det vil ikke bli lett, Arnfinn trenger å overbevises,» hadde han sagt. Hun hadde forstått at han ville gjøre sitt ytterste for at faren hennes skulle godta giftemålet, og så skulle det ende slik?

Nei! Hun trodde ikke på at Jardar bare hadde stukket av. Faren måtte ha skremt ham og Grim bort fra Uri. Hva hadde han truet dem med? Det måtte ha vært noe svært alvorlig.

Signe feide inn på kjøkkenet med rene kjøkkenhåndklær, la dem fra seg i en hylle unntatt ett som hun brukte til å tørke med. «Jeg synes du bruker lang tid på oppvasken!»

«Jeg tenker visst for mye,» svarte Vida. «Hendene mine vil ikke vaske så fort som de burde.»

«Jeg tror ikke det er hendene dine det er noe galt med!»

Vida sukket og løftet en tallerken opp fra vaskebaljen så den fikk renne av seg før Signe nappet den til seg og tørket den med hurtige bevegelser.

«Hva var det far gjorde som fikk Jardar og Grim til å forsvinne fra Uri uten et ord?»

Signe ga henne et raskt, spørrende blikk. «Var det noe han gjorde, sier du?»

«Det må det ha vært.»

«Hvorfor det?»

«Er det ikke rart at broren din bare forsvinner uten å ta farvel med oss?»

Denne gangen svarte ikke Signe. Tankerynken mellom øyebrynene var dyp da hun satte tallerkenen fra seg i hyllen. Det var svar godt nok for Vida.

«Hva tror du far skremte Jardar med?» gjentok hun.

«Arnfinn har ikke skremt Jardar!» svarte stemoren skarpt, som om hun overhodet ikke ville tenke på det en gang.

«Men – »

«Jeg forstår hvorfor du graver og spør!» avbrøt Signe. «Du kan ikke tro at han kunne forlate deg på den måten han gjorde, ikke sant? Jeg så deg nok, der oppe på fjellstølen i Grøningsdalen, hvordan du satt og strøk ham over hånden. Og senest i dag da du snek deg rundt hesjen for å få en stund med ham. Du tror at han bryr seg om deg, og at du kan binde ham til Uri? Men det kan du ikke! Jardar kan ikke bindes, av noen! Og ei heller bør du prøve på det, for da ...» Stemoren tidde, knep munnene sammen og vendte seg bort.

«Hva da?» insisterte Vida.

Signe mumlet noe som knapt var hørlig, men det gikk et kaldt grøss gjennom Vida da hun trodde stemoren sa: «For det vil gjøre ham fortred.»

«Jeg har hørt ham si det samme!» svarte hun forferdet. «Men hvordan?»

«Du vet dette, likevel farer du frem overfor ham som du gjør?» spurte Signe vantro.

Vida valgte å overhøre henne. «Er det far som er trusselen, eller er det Per? Hvis det er far, så kan jeg prøve med all min vilje å snakke ham til rette og gjøre ham velvillig innstilt overfor Jardar, jeg ...!»

Signe grep fatt i skuldrene hennes, klemte til så hardt at Vida ynket seg, og ristet henne, som en filledukke. «Du skal tie!» freste hun. «For Jardar ser i drømmene sine slikt som kommer til å skje, og han har sett sin egen død! Han har kjent skuddene mot brystet og følelsen av å synke hen i det evige mørket, og – ja, det er du som er årsaken til det!»

Til toppen