Elsa Nome lå i en behagelig døs. Kroppen var varm og rolig, og det var en annen type ro enn hun hadde kjent på lenge, som etter en dyp anstrengelse. Et sted der inne i søvnen hun var i ferd med å forlate, følte hun en forunderlig fryd. En slags tilfredshet sitret i huden, og med ett våknet hun av en kald trekk som strøk over den bare huden hennes. Med et gisp satte hun seg opp og så seg forvirret rundt i dunkelet.

Det var mørkt her inne, trekkfullt og mørkt, og hun ble vár sin egen nakenhet. Hjertet hamret vilt og fortalte henne at hun var et sted hun ikke burde være, men hun klarte fremdeles ikke å si hvor hun var. Tankene var langsomme, det var som om de hadde vært skjøvet unna i lang tid, ikke fått lov til å komme frem, og nå var de knapt til å få tak i.

Hun kunne ikke tenke klart. Øynene vente seg gradvis til mørket, og hun så konturene av en skikkelse som lå rett ved siden av henne i denne sengen, om den i det hele tatt kunne kalles en seng. Hva var dette for slags leie? Pusten hennes ble tung, og det flimret for øynene da hun forsto hvem som lå der inntil henne.

«Karl ...» hvisket hun, og instinktivt strakte hun hånden ut mot den bare brystkassen hans. Så trakk hun den til seg igjen, som om hun hadde vært nær ved å ta på noe glødende.

Han sov tungt. Det fredfulle ansiktet hans kom tydeligere frem jo mer hun så på ham. Karl Torre. Det var virkelig Karl som lå naken ved siden av henne på den lille brisken. Så nær at låret hans rørte ved hennes. Idet hun ble vár det, kjentes det som et ras i henne. Hun klarte ikke å trekke seg unna, men kjente og kjente på den varme huden mot hennes. Det sitret, det brant. Milde himmel, hva var dette? Bruddstykker av minner fra dagen før rant gjennom henne. Kroppene deres sammen, huden, nærheten, nytelsen som drev gjennom henne som væte gjennom tørrlagt jord.

Elsa ristet lett på hodet av sine egne tanker, hvor kom alt dette fra? Og hva hadde de gjort? Hadde de virkelig gitt etter? Alt dette som hadde bygget seg opp over år. Alt dette som aldri hadde sluknet, aldri dødd. Men at hun hadde gitt etter, hun, fru Elsa Nome, hustru av væreieren. Høyt aktet i bygda, kjent for sin standhaftighet og sin milde rettferdighet.

Hun kunne ikke tro det.

Hun knep igjen øynene og bøyde nakken, som i skam. Men følte hun egentlig skam? Hun lyttet innover i seg selv, men kjente det ikke. Så åpnet hun øynene, løftet teppet og kikket nedover seg selv og Karl, før hun raskt senket det igjen. Borte på en krakk fikk hun øye på sine egne klær. Kjære vene … Det var som om hun hadde vært beruset av sterk vin. Minnene fra kvelden før var uklare, men samtidig så tydelige. De smalt og lyste opp i henne, foreviget øyeblikket. Det ville ikke forsvinne. Ville hun at det skulle forsvinne?

Da den første forskrekkelsen hadde lagt seg, ble hun sittende der på brisken med pleddet rundt seg mens hun lyttet. Hvor lenge hadde hun sovet? Hva om noen savnet henne? Hva om hennes mann var kommet tilbake og hadde spurt etter henne? Hva om han hadde sendt Ask Hansen ut for å lete etter henne, eller enda verre, om han allerede hadde fulgt etter henne og sett at hun forsvant inn i koia sammen med Karl Torre. Gud … å, Gud, nei ...

En plutselig frykt drev gjennom henne, og hun krabbet ut av brisken og fikk på seg klærne. Om noen fikk vite om dette …

Til toppen