I slottstårnet (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 25

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 25
ISBN/EAN: 9788202478735
Kategori: Romanserier
Omtale I slottstårnet
Endelig får Lucie og Ditlef være sammen, men de gode stundene formørkes av tanken på hvor deres lille datter befinner seg. Så blir Christine arrestert. Sammen med nattmannen føres hun av gårde til Bergenhus. Lucie kommer seg inn på festningsområdet, og med hjertet i halsen leter hun etter fangehullet.

Hun så ned på gulvet i håp om at det kunne ligge en sten eller noe annet der som hun kunne kaste inn mot mennesket som satt urørlig.
Med ett hørtes en lyd. Et ørlite sukk.
«Christine!» ropte Lucie så høyt hun våget.
Men fremdeles var det ingen bevegelse å spore. Lucie begynte å føle seg urolig. Noe var galt! «Far? Er det deg? Hører du meg?»

Til toppen

Andre utgaver

I slottstårnet
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

«Nestor Natmand!» buldret med ett en kjent stemme.
Begge snudde seg. Politimesteren sto med hendene på hoftene. På geledd bak ham ventet seks soldater med musketter i hendene.
«Vi er kommet for å hente nattmannkone Christine Andersdatter og føre henne til arresten. Den midlertidige benådningen er på denne dag trukket tilbake idet hun ikke har lykkes i å oppfylle kravene om å avle en kommende nattmann for Bergen stiftsamt.» Han slo ut med armen. «Soldater, gjennomsøk bygningene!»
«Far …» utbrøt Lucie gråtkvalt. Hun klarte knapt å stå oppreist, men han holdt henne oppe med sine beskyttende armer.
«Husbond? Hva er det som foregår?» Alles blikk flyttet seg til drengestuen. Christine kom gående med en kurv med tøy. Selv om hun var tettbygd fra naturens side, var det ingen bul på magen hennes.
«Christine Andersdatter, du pågripes herved for illgjerningen som ble begått i januar dette Herrens år 1702, der du på tukthuset fødte en dreng i dølgsmål og deretter kvalte ham med din egen fotlenke. For denne forbrytelse er det dødsstraff, og den midlertidige benådningen er i dag trukket tilbake fordi du ikke har oppfylt kravene.»
Nattmannkonen ble hvit i ansiktet, og kurven falt i bakken. Små plagg ble liggende på den gulbrune marken. Hun så ut som om hun skulle besvime.
«Midlertidige …»
Lucie hadde fremdeles farens armer om seg, men oppmerksomheten hans lå på Christine. Uten et ord trakk Lucie seg ut av armene hans så han var fri til å gå til sin hustru.
Nestor Natmands skritt var tunge mens han gikk mot den lamslåtte kvinnen som ikke hadde visst at benådningen hadde en betingelse.
«Christine … jeg ville ikke si noe, for jeg … jeg var sikker på at du ville bli barntung.»
«Barntung? Hva er det dere mener?» Hun uttalte ordene med tydelig forvirring. «Er jeg … er jeg ikke fri likevel?»
Nestor omfavnet sin kone, og idet hun skjønte hva denne dagen hadde brakt, utstøtte hun et forpint skrik. Hun sank til bakken, og hennes mann omfavnet henne.
Lucie ristet av kulde og frykt mens hun så på den langsomme oppvåkningen til den rå virkeligheten. Christine hadde i villelse og fortvilelse tatt livet av sitt nyfødte barn, men i stedet for skarpretterøksen hadde hun blitt nattmannkone. Kvinnen hadde trodd at hun hadde fått livet i gave, og hadde ikke ant at hun hadde levd på lånt tid.
«Jeg er lei for det … jeg skulle ha fortalt det …» Nattmannens stemme var gråtkvalt og nesten ikke mulig å høre, der han satt sammenkrøpet mens kroppen omsluttet konen han hadde kommet til å holde av.
Politimesteren var alvorlig for en gangs skyld. «Du fikk en midlertidig benådning der betingelsen var at du skulle bli svanger innen et halvt år. Nestor forhandlet fristen til desember. Tiden er ute.»
«Men det var siste dag i desember …» mumlet Lucie, tappet for kraft.
Christine utstøtte et jammerhyl, og det ble helt stille.
Soldatene sto urørlige, men de bøyde hodene vitnet om et snev av menneskelighet. Ingen av dem så opp. Alle som én syntes det var hjerteskjærende, det var ikke vanskelig å se på dem.
«Kom vi for sent?» Herman var med ett ved siden av Lucie, og hun brøt sammen. Han la armene om henne for å holde henne på bena.
«Vekter Bryning, hva gjør De her? De har vakt nå.» Politimesteren så på ham med smale øyne. Så skjønte han det, for munnen krøllet seg i et kaldt smil. «Jeg forstår. De kom for å advare. Dette koster Dem stillingen.»
Lucie kjente hvordan Hermans kropp spente seg idet han trakk pusten. «Hun er mer verdt levende. En død rakkerkone kan ikke unnfange barn.»
«Vi skal alltids klare å skaffe en ny rakkerkjerring til å avle unger,» spottet politimesteren, knapt uten å møte vekterens blikk.
«Christine kan ennå bli svanger! Og Marte … rakkerdrengens kone er ventende!» ropte Lucie i et fåfengt håp om å få politimesteren til å ombestemme seg.
Denne gangen vendte politimester Berg seg til Lucie og ristet avvisende på hodet. «Ungen kan dø. Det kan bli en jente.» Blikket hans flyttet seg til Herman. «Da hospitalslemmet – hun De senere gikk hen og giftet Dem med – hentet hittebarnet som jeg plasserte her, var Stinches skjebne forseglet. At det har tatt tid, har ene og alene med brannen å gjøre. Nå skal hun ha straffen for den udåden hun har begått. Menn, grip henne!»
Det ble helt stille. Soldatene nølte.
«Grip mordersken!» brølte politimesteren.
Den yngste av soldatene tok et steg frem. Blikket flakket usikkert, og han så seg over skulderen for å se om hans feller gjorde det samme som ham.
«Grip henne, ellers mister dere huden, alle som én!» kom det på nytt fra den rasende politimesteren.

Til toppen

Bøker i serien