Gjertrud gikk sakte tilbake mot huset. Hun hadde en brøddeig som var ferdig til å eltes. Nå måtte hun få bakt brødene og satt dem i ovnen.

Brått stanset hun. Det satt en mann på trappen. Kan hende var det en tater, tenkte hun og gikk det siste stykket.

Det var en fremmed, og idet hun oppdaget geværet som han hadde lagt ved siden av seg, ble hun engstelig.

"God dag," hilste han og nappet av seg hatten. Hodet var skallet.

"God dag." Gjertrud hadde ikke snakket i løpet av dagen, stemmen var hes, og hun kremtet.

"Jeg kommer fra Årneset," fortsatte han og smilte. Tennene var skjeve, men bortsett fra det hadde han et vinnende smil. "Jeg forsøkte å få meg arbeid der, men det trengtes ikke folk. En av karene jeg snakket med, sa at dere behøver en medhjelper her på Bølsmarka."

"Det var rart." Hun la armene i kors. "Vi har ikke snakket om at vi trenger folk."

Han rynket pannen. "Vil det si at turen min hit er bortkastet?"

"Vi har en dreng," svarte hun. "Og har ikke råd til flere."

"Jeg er ikke storforlangende," sa han blidt. Han virket overbevist om at hun ville gi ham arbeid. "For kost og losji kan jeg gjøre hva som helst."

"Jeg kan uansett ikke ansette noen uten å rådføre meg med mannen min først," sa hun og følte seg roligere.

Mannen var hyggelig, virket ikke truende på noe vis.

Livet hadde gjort henne til en menneskekjenner. "Som jeg sa, vi har en dreng, og du ser selv gården." Hun slo ut med armene. "Bølsmarka er ikke store plassen."

"Å, det er nok å gjøre på småbruk også," sa han og var like blid. "Jeg ser at vindskiene på fjøset skulle vært skiftet ut."

Da hun snudde seg, fikk hun solen i øynene. Hun myste mot vindskiene, som var råtnet ved hushjørnene. Hun hadde sett det før, men da hun nevnte det for Agnar, hadde han blåst av det og sagt at de holdt i enda noen år.

"Jeg la merke til gjerdet rundt hamnehagen da jeg kom. En del av staurene bør skiftes ut. Ellers må dere snart over alle hauger for å hente dyrene."

Gjertrud smilte. "Hvis det var det du så, tar du feil. Gjerdet blir reparert hvert år, og det er nettopp gjort."

Et skjevt smil la seg i det smale, brunbarkede ansiktet. "Det må være lov å prøve seg."

Gjertrud nikket og smilte. "Er du sulten?"

Han nikket alvorlig. "Jeg har ikke spist siden i går."

"Da skal jeg lage litt mat til deg. Jeg skulle akkurat til å spise selv også."

"I betaling for å bytte vindskiene?" spurte han håpefull.

Gjertrud lo. "Mannen min blir nok ikke lei seg om de blir byttet. Vi har snakket om det lenge."

"Da skal jeg se på det. Har du bord som passer? Å skifte vindskier er fort gjort."

Gjertrud ristet smilende på hodet. Hun kunne ikke huske å ha møtt noen som var mer ivrig etter å komme i arbeid.

Da hun kom ut igjen, hadde fremmedkaren satt seg med ryggen mot solveggen.

"Jeg glemte visst å presentere meg," sa han og reiste seg. "Mitt navn er Olav Sørlie."

Gjertrud satte fra seg fatet med mat og asjetter. Kaffekoppene hadde hun også fått plass til, men kaffekjelen måtte hun hente når hun bare fikk tømt brettet. "Jeg heter Gjertrud," sa hun. " Jeg er gift med Agnar Bakken. Har du hilst på ham?"

Olav ristet på hodet.

Hun dekket bordet og satte brettet inntil veggen. Geværet hans sto der også, men hun følte seg ikke truet.

"Du lurer nok på hvorfor jeg bærer våpen."

Hun snudde seg mot Olav og nikket. "Det er ikke fritt. Er du fangstmann?"

"Det stemmer," utbrøt han. "Jeg kan skaffe dere kjøtt også."

"Hva slags dyr er det du jakter på?"

"Elg, rådyr, reinsdyr, bjørn, ulv og gaupe. De siste for skinnenes skyld," la han til. "Mat er også noe jeg kan bidra med. Det beste kjøttet er duekjøtt."

Gjertrud så på ham. På den skjeggete haken og de buskete brynene. Det glimtet stadig til i øynene hans. "Jeg har aldri smakt duekjøtt."

"Hvis mannen din sier det er i orden at jeg arbeider her, skal du nok få smake," gliste han. "Jeg er en mester i å tilberede det også."

Hun smilte. Uansett hva denne mannen kunne eller ikke, visste han å skryte. Vanligvis hadde hun ikke noe til overs for slikt, men han sa det på en spøkefull måte. Det gjorde det vanskelig å forstå hva han egentlig mente. Kan hende lå det ikke så mye i det.

"Jeg har skutt noen duer her i Åfjord," sa han med ett.

Det støkk i henne. Var det noe hun innbilte seg, eller hadde det dukket opp noe annet i blikket hans?

Til toppen