– Noen må hoppe ned i kulpen og undersøke bunnen, sa lensmannen myndig. Han så på Kristian og Peder, som om han ikke trodde at noen av kvinnene kunne gjøre noe slikt.
– Jeg har allerede undersøkt den, herr Furuli, mumlet Peder. – Jeg gjorde det før jeg sprang tilbake til Solhaug og ga beskjed. Om Leon lå i vannet, hastet det jo med å få ham opp.
Sørine hadde ikke lagt merke til at klærne til Peder var våte, men nå så hun det. De var fortsatt fuktige, selv om sommersolen var i ferd med å tørke dem.
– Du må se etter en gang til, hvisket Petra forpint. – Å, Peder, du må se etter ham!
Peder tok av seg skoene og bandt tauet rundt magen. Bekken var ikke så vill og stridig nå, men kulpen var dyp, og Sørine visste at det ofte var sterke undervannsstrømmer der. Kulpen kunne minne om en jettegryte.
Sørine og Rita vekslet blikk. De var ikke overbevist om at Leon befant seg her. De hadde undret seg over at skoene hans sto så pent plassert på steinen like ved. Han pleide ikke å sette dem fra seg slik. De kunne likevel ikke avfeie den muligheten, for selv om det kanskje ikke var Leon som hadde satt skoene på den måten, kunne han ha blitt dyttet ned i vannet.
Redselen fikk det til å svimle for Sørine. Hun orket ikke tanken på at vesle Leon skulle ligge død på bunnen av kulpen. Den gode, blide gutten som hun hadde blitt så glad i. Han som alle var så glade i, rettet hun det til. Det ville bli et stort tap for dem om han hadde omkommet på så tragisk vis. Og hva ville det ikke gjøre med Petra …? Tapet ville bli en langsom død for henne. Hun hadde aldri vært sprudlende og full av livslyst, men om hun mistet sønnen, ville hun slukne som et lys man knep flammen av.
Peder kom seg ned i vannet. Han hoppet opp og ned to ganger, som for å ta sats, bøyde seg fremover og smatt som en fisk under overflaten. Vannet var så klart at de så ham en god stund, men så svømte han nedover og ble borte. De så krusninger, og Sørine tok seg i å holde pusten.
Petra var så blek at det så ut som alt blod var blitt tappet ut av henne. Øynene var vidt oppsperret og hadde et vilt uttrykk. Stakkars Petra, hun så døden i hvitøyet. Hun hadde gitt opp håpet. Selvsagt trodde hun at sønnen hennes hadde druknet.
Brått brøt Peder vannoverflaten. Han hev etter pusten og sa: – Leon er ikke der nede. Jeg sverger. Jeg ville ha funnet ham hvis han var der.
– Men skoene, lensmannen pekte på det slitte skoparet i skinn.
Rita brøt inn i samtalen mens broren kom seg opp på land igjen. – Selvsagt måtte kulpen undersøkes, men … jeg tror ikke funnet av skoene har noe med dette stedet å gjøre.
– Å? Lensmannen så mistroisk ut.
– Det er naturlig å anta at Leon har druknet, men Peder fant ham ikke. Jeg tror Leon har tatt av seg skoene – uten at jeg vet hvorfor – men han befinner seg et annet sted.
– Antyder du at han ikke er alene? Nå hørtes lensmannen rystet ut.
– Det har jeg ingen formening om, svarte Rita, – jeg bare har en følelse av at vi leter på feil sted.
– Dere må sokne langs elva, kjærba Petra, som om hun ikke hadde fått med seg at sønnen kanskje ikke var i vannet. – Om han har falt uti, behøver han hjelp nå. Nå! sa hun og seg sammen.
Rita og Marina tok tak i den sammensunkne skikkelsen og halte henne på beina igjen.
– Peder og Kristian sokner videre langs elva, bestemte lensmannen. Han så på Petra med et medfølende blikk. – Vi andre går tilbake til Solhaug.
Sørine merket seg hensynet øvrighetspersonen tok. Foreldrene skulle slippe å være med å lete. Det var rørende omtanke, men kanskje hadde det vært klokest å la dem delta? Å sitte uvirksom måtte være enda verre enn å hjelpe til. Så sant det ikke var en av dem som fant barnet, skadet eller død …
– Hvor er Leon, snufset Petra, – hvor er han?

Til toppen