Det var frustrerende hvor mye faren hadde imot Jardar! Alt kunne han visst mistenkes for. Hun strente opprørt tilbake til kjøkkenet og lukket døra bak seg. Brått kjente hun et par armer om seg, og så ble hun svingt rundt av en lattermild fyr som dunstet av brennevin. Han hadde sneket seg inn på kjøkkenet og ventet på henne.

«Vida, mi Vida!» sang han, vendte henne mot seg og plantet et vått kyss på munnen hennes.

«Jon, ikke!» freste hun, satte hendene på brystkassen hans og dyttet ham bort.

Han så fortumlet på henne, før de grå øynene fikk et mørkt drag. «Du ville at jeg skulle komme ut her til deg, og nå når jeg er her, så har du ombestemt deg?» Han myste på henne. «Kjerring,» mumlet han.

«Jon!» hikstet hun, fortvilet «Jeg trengte å snakke med deg, som en venn. Det er slutt mellom oss to, det vet du jo?»

«Far din vil at vi skal gifte oss,» brummet han og slengte ut en arm etter henne, som hun klarte å sno seg unna.

«Far bestemmer ikke hvem jeg skal gifte meg med!»

«Jeg kan godt fri til deg, jeg vil det, og jeg vet at du vil det,» snøvlet han.

«Jon, vi kan snakkes senere. Forlat meg nå, er du snill.» Hun så bedende på ham, gjemte seg bak bordet, selv kjøkkenet var blitt et utrygt sted.

Hun innså endelig, etter at han hadde brummet et ukvemsord mot henne, snublet over dørterskelen og knapt klarte å holde seg på beina, at han ikke var den hun skulle betro seg til.

Hun deiset ned på stolen ved vinduet, så ham labbe over tunet og prøve å hoppe over gjerdet, noe han ikke klarte. Han veltet over gjerdet, landet med ansiktet først på den andre siden og bannet så det ljomet.

Det ble så mye å ta inn over seg. Pers ugjerninger og farens tåpelige, blinde stahet. Hun fikk bare sitte her og vente på at de to karene gikk og la seg. Hun kom uansett ikke til å få sove når de satt der og skrålte. Dessuten maktet hun ikke å gjøre annet, hun var fullstendig tom, følte ingenting. Den yre gleden og stoltheten over å vinne kappløpet, var forduftet. Tilbake var bare en gledesløs oppgitthet som gjorde seg utslag i en konstant kvalme. Hun bøyde seg over bordet, strakte ut armene og hvilte hodet på bordflaten. Hva hadde hun egentlig oppnådd med dette kappløpet? Svaret var ingenting. Faren kom til å presse henne til et ekteskap med Jon, for det var visst det eneste hun dugde til i hans øyne. Ingen brydde seg. Ragna ville kanskje bli hyllet for bragden, men hun selv kom til å forsvinne inn i glemselen. Men det var like greit, for det viktigste for henne nå var ikke å sole seg i glansen, men å sørge for at de hun holdt aller mest av, var trygge. Ninni, Bård, Signe, Jardar og faren. Men akkurat nå var hun ganske opprådd for ideer.

Til toppen