Ranalds ansikt var ubevegelig. Blekt. Det lå et mørke i de ellers så gnistrende øynene. De boret seg inn i hennes det lille øyeblikket det varte før herr Gordon erklærte at han ville vise gjestene inn i stuen.

Marias knær sviktet da hun så Ranald forsvinne mot stuedøren. Han nølte litt før han tråkket over dørstokken og bevegde hodet i hennes retning. Kom han til å se på henne en gang til? Ville hun få sjansen til å si at hun måtte få snakke med ham? Hun hadde ikke før tenkt det, før han forsvant inn i stuen.

Maria støttet seg til veggen da hun hørte gjestene bli presentert for fruen i huset. Den høye stemmen til Clarissa Gordon skar ut i hallen, og like etter lød det latter der inne fra.

Ranald! gispet hun. Han var her, i dette huset! Og aldri før hadde han føltes fjernere fra henne. Blikket hans – det hadde vært så kaldt, nesten likegyldig. Det avslørte at han ikke næret gode følelser for henne.

Hun anstrengte seg for å puste rolig da hun hengte fra seg gjestenes ytterklær. Tankene kvernet. Hun måtte finne en måte å komme i kontakt med ham på, selv om hun nå visste at han var trolovet med denne blonde kvinnen. Det smertet henne så mye at det var som om en kniv var stukket i hjertet hennes og vridd om. Hvordan skulle hun klare å komme seg gjennom denne kvelden?

Til toppen