Silja var skrekkslagen da automobilen satte seg i bevegelse og hun skjønte at hun ikke hadde noen fluktmulighet.
«Det blir mer komfortabelt for Dem om De holder Dem i ro og ikke lager noen oppstandelse.» Baronen var like kald i stemmen som i blikket. Han var iført duegrå dress og satt skrevende med hendene støttet på stokken. Han virket svært så rolig og balansert.
«Hvorfor er jeg her? Hva er det De vil?»
«Så, så … nå tar vi en kjøretur til De roer Dem ned.»
«Slipp meg av her. Nå, med en gang!» Panikken steg, og hun kjente frykten spre seg. Spørsmålene for gjennom hodet. Hadde han tenkt å bortføre henne? Dope henne ned med opium og sende henne vekk med et skip, slik han hadde gjort med Engebreth og Dan Gulliksen? Hun begynte å skjelve av redsel, samtidig flammet sinnet opp. «De kan ikke gjøre dette. Det er bortføring. Jeg kommer til å anmelde Dem for frihetsberøvelse. Jeg forstår ikke hva dette skal være godt for.»
«De har tatt fra meg sønnene mine. De skapte splid mellom meg og min hustru, og jammen klarte De å ødelegge for mitt neste ekteskap også. Det var De som skulle ha druknet i elven den gangen. Ikke min sønn.» Stemmen hans smalt som vonde piskeslag.
Silja kunne nesten ikke tro hva hun hørte. Det ville aldri bli noen forsoning mellom henne og hennes tidligere svigerfar. Hun forsto det nå. Men hva ville han?
«Og nå har De tenkt å kvitte Dem med meg?»
Han så ikke på henne. Han så rett frem. Og nå så hun hvordan livet hadde fart med denne en gang så staselige mannen. Hun hadde sett bryllupsbildet på herregården. Fotografiet av Isabella og herr Bøchmann, tatt på bryllupsdagen. Hun husket hvor vakker Isabella var, og at hun smilte, mens han var alvorlig.
Hun kjente panikken øke for hvert sekund. Hun så seg bakover mot det lille bakvinduet og så mennesker forsvinne, men det var ingen som løp etter for å redde henne. Det var ingen som visste at hun satt i denne farkosten mot sin vilje, at hun ble bortført. Hvorfor var det ingen som så det?

Til toppen