Mathilde stirret på det vevde armbåndet Benjamin hadde bundet rundt håndleddet. Benjamin la merke til det stirrende, stive blikket hennes. – Hva er det, Mathilde? Er det noe galt? Han så uforstående på henne. – Nei ... Nei da. Det er ikke noe galt. Mathilde ristet på hodet. – Jeg ble bare så overrasket. Hun skyndte seg å trekke ned skjørtet og satte seg brått opp i sengen. – Overrasket? Over hva da? Benjamin hadde også satt seg opp. Nå trakk han en hånd gjennom det tykke håret og prøvde tydeligvis å samle seg. Navnet Evelina formelig lyste mot Mathilde fra innsiden av Benjamins håndledd. – Over ... det armbåndet. Hun rørte lett ved det vevde båndet. – Over at du også har et slikt bånd. – Jeg også? Benjamin rynket brynene og smilte litt forvirret. – Kjenner du flere som har slike bånd? – Ja ... – Det er kanskje ikke så rart. Det er visst ikke uvanlig at samene bruker slike. – Er ... du same? – Vel ... jeg vet ærlig talt ikke sikkert. Men fosterforeldrene mine mente det. At jeg måtte være av sameslekt. – Hvorfor det? Mathildes stemme skalv merkbart nå. Langt bak i hukommelsen syntes hun å huske en kveld på Wendelhaug. Hun var bare jentungen og hadde nettopp lært å veve slike bånd på den lille bordveven som gjorde faren så sint. Nå var det som om minnet om den kvelden trengte seg mer og mer frem, og hun syntes hun kunne høre morens stemme da hun fortalte om den tiden hun hadde bodd blant samene i Finnmark. Hun hadde vært gift med en av dem, og fått en sønn. En som hun hadde sagt het Ailo.

Til toppen