Leah hadde hodet under kledet og øyet mot linsen. Sett slik så hotellet annerledes ut. Det så ut som om det lå langt borte, og det virket ikke like hvitt mot sanden og himmelen. Hun måtte konsentrere seg. Tanten hadde overlatt til henne å ta bildene denne formiddagen. Nå skulle hun lære å ta det fulle ansvaret.

Hørte hun stemmer? Jo, tanten snakket med en eller annen. Det kunne ikke være herr Stenseth. Både han og Gabriel var på kontoret på fabrikken i dag. De kom først senere, til middag.

Tanten lo høyt. Det hørtes ut som om hun var i ekstra godt humør. Leah ble så nysgjerrig at hun dukket frem fra kledet.

Det var kunstmaleren. Han og tanten stod et par meter fra henne, oppslukt av en samtale. Han hadde satt fra seg utstyret, snakket og pekte mot et eller annet ute ved horisonten. Dessuten sa han tydeligvis noe som var morsomt. Tanten lo på nytt, og la hodet på skakke.

De fikk øye på henne. Tanten smilte. «Herr Alm kom forbi, som du ser,» sa hun, ganske unødvendig.

«God dag, frøken Engevik. Et godt lys for fotografering, er det ikke?»

«God dag. Jo, lyset er godt.»

«Det håper det gjelder morgendagen også, når dere skal komme hjem til meg.»

Hun rykket til. Hjem til ham? Det hadde ikke tanten nevnt.

«Fortalte jeg ikke det?» Tanten rynket pannen.

«Nei?»

«Jeg ville uansett fortelle det ved middagen i kveld. Du og jeg blir opptatt noen timer i morgen. Herr Alm har gitt oss et oppdrag. Vi skal fotografere noen av maleriene hans.»

Tanten virket så begeistret ved tanken at Leah bare nikket. Det var vel ikke riktig å bruke tiden på herr Alm, når det var herr Stenseth som hadde hyret dem inn? Han betalte oppholdet for dem, og honorar i tillegg.

«Han bor på en øy utenfor her,» fortsatte tanten og hadde røde kinn.

«Der har jeg hjemmet mitt, og atelieret,» skjøt han inn.

«Blir det ikke spennende?» spurte tanten.

Leah nikket. «Jeg gleder meg til å se flere av maleriene Deres, herr Alm,» sa hun høflig.

Han smilte bredt. «La meg ikke forstyrre dere i arbeidet. Vi snakker sammen i morgen.»

Han løftet staffeliet og la vesken over skulderen. Så gikk han videre langs stranden.

«Hvorfor skal vi fotografere bildene hans?» ville Leah vite.

«Han sa at han har solgt noen bilder som han ønsker å huske, uten å måtte stole på hukommelsen.»

Leah trakk på skuldrene. Kunne han ikke ta skisser av bildene det gjaldt? Det var et merkelig oppdrag, men det var ikke hun som bestemte hva de gjorde og ikke gjorde når de var ute på oppdrag. Hun ville ikke gjøre seg vanskelig. Da fikk hun kanskje ikke bli med en annen gang. Hun dukket inn under kledet igjen. Kunstmaleren hadde tydeligvis et skiftende humør. Sist de møttes, hadde han vært usedvanlig gretten og tverr. Nå var han smørblid.

Til toppen