Landets viktigste yrke (Heftet)

Serie: Husmorskolen 1

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2023
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Landets viktigste yrke
Serie: Husmorskolen
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788202778293
Kategori: Romanserier
Omtale Landets viktigste yrke

Bak den rosenrøde fasaden ulmer dunkle intriger og hemmeligheter …

Velkommen tilbake til det friske og glade 50-tallet! Martine Strømsnes har skrevet en stemningsfull serie fra etterkrigsårene. Bli med og gjenopplev husmødrenes gullalder!

Høsten 1952.
Den påtatt verdensvante Kikki ankommer Lillevik husmorskole i Vestfold. Her skal hun lære å bli god hustru og husmor, og her skal hun dele rom på internat med den selvsikre, munnrappe pappajenta Randi og den romantiske Anne-Marta. Men Kikki lever i stadig frykt for at noen skal avsløre hennes hemmelighet, som ikke tåler dagens lys …

«Nå stoler jeg på deg, frøken Jensen. La meg ikke få angre på det.»
«Jeg lover,» sa Randi, lettere forvirret.
«Huff, det er jo synd på jenta. Det begynte for ganske lenge siden, men det har naturligvis preget frøken Werps familie siden ...»
Randi stirret storøyd på bestyrerinnen. Brått forsto hun hvorfor Kikki oppførte seg så rart. Hu bar på en grusom hemmelighet. En hemmelighet som kunne være livsfarlig for henne.

Til toppen

Andre utgaver

Landets viktigste yrke
Bokmål Ebok 2023

Flere bøker av Martine Strømsnes:

Utdrag

August 1952

 «Er du sikker på at du ikke skal si adjø til onkel før du reiser? Han kommer til å savne deg, vet du. Han setter stor pris på at du har stelt for ham, og han ble svært skuffet da han skjønte at du skulle dra.»

Kirsten Marie Werp skiftet vekten til det andre benet, utålmodig etter å komme seg av gårde. Lukten som hang i huset, gjorde henne plutselig akutt kvalm, enda hun hadde levd med den hele livet.

«Mor, det har jeg ikke tid til. Bussen går snart. Jeg må komme meg av gårde. Jeg har en lang reise foran meg, vet du.»

«Jo takk, det vet jeg.» Moren snurpet misbilligende munnen sammen. «Jeg er fremdeles skuffet over deg, Kirsten. Du førte oss bak lyset med oppførselen din.»

Kirsten svelget. Kjente hvordan morens dårlige humør dempet hennes egen entusiasme over endelig å skulle dra.

«Jeg vil bare komme meg litt bort herfra. Få noen venninner. Og dette er en av landets beste skoler. Jeg er heldig som har fått denne muligheten.»

Det skulle egentlig ikke være nødvendig å forklare for moren hvorfor hun ville forlate hjembygda.

«Heldig! Den lokale husmorskolen hadde vært mer enn god nok for deg. Da kunne du også blitt boende her og tatt deg av meg og onkelen din. Skjønner du ikke at jeg trenger deg her? Hvem skal se til ham når jeg har vaskejobber?»

La ham dø, tenkte Kirsten. Høyt sa hun: «Jeg er sikker på at dere klarer å ordne noe.»

Moren fnøs, ble tydelig provosert av Kirstens bekymringsløse tone. «Det er tydelig at du kun har tanke for deg selv.»

«Mor …»

«Men pass deg for å bli stor på det! Døren her har jo ikke akkurat blitt rent ned av venninner. Tror du kanskje at det skal bli noe annerledes for deg oppe i Vestfold? Det kan hende du kommer krypende tilbake hit før du vet ordet av det.»

Kirsten kjente hun ble så frustrert at tårene vellet opp i henne. Hun bet seg hardt i kinnet, visste moren var stygg med vilje, for å skremme henne, gi henne lav selvfølelse i håp om å få henne til å angre på reisen og heller bli værende.

Moren hadde i utgangspunktet vært enig i at et år på husmorskole var lurt. Kirsten visste at moren godtok det fordi det var meningen at hun i fremtiden skulle ta seg av både moren og den invalide onkelen på loftet.

Spetakkelet hadde imidlertid oppstått da det ble klart at Kirsten hadde søkt om, og fått, et stipend for å gå på internatskolen i Lillevik i Vestfold, langt unna den vesle, pietistiske hjembygda hennes i Aust-Agder. Selv hadde hun nesten gått i taket av glede da brevet lå i postkassen.

Det hadde vært en helt alminnelig tirsdag, som tegnet til å bli som alle andre. Grå, regntung og mutt. Rått og kaldt på det trekkfulle værelset hennes på loftet. Onkelens smertestønn på den andre siden av veggen. Eller, hadde det i det minste vært stønn. Men isteden ynket han seg, ga fra seg små utpust og klagende lyder som hun ble gal av å høre på.

Kirsten hadde ligget og stirret i taket og hadde mest lyst til å hyle av frustrasjon. Da jamringen endelig opphørte, ble den erstattet av den sildrende lyden da han brukte potten. Da hadde hun trampet ut med sinte tårer i øynene. Det var hennes å tømme den avskyelige potten, og det gjorde henne like kvalm hver gang. Om hun forsvant ut, ville kanskje moren selv måtte ta seg av pisset til mannen som hadde ødelagt familien. Så fikk hun se hvordan det føltes …

Kirsten hadde løpt opp til den lille haugen som var det høyeste punktet der de bodde uti havgapet. Dit hadde hun søkt så lenge hun kunne huske når hun trengte å være alene. Som vanlig hadde hun sittet og betraktet det slitne, gule huset deres. Hun kunne fremdeles huske hvor staselig huset en gang hadde vært, før forfallet tok til. Innvendig hadde det blitt mindre og mindre inventar for hvert år, fordi moren hadde måttet selge unna. Utvendig var det behov for både reparasjoner og et nytt lag med maling. Snart ville det være mer grått enn gult på veggene. En løsnet vindusramme hang og dinglet foran stuevinduet.

Andre enker fikk hjelp til slikt fra nevenyttige mannfolk i bygda. Men ingen kom ut til Werp-huset og tilbød arbeid, og huset ble mer og mer spøkelsesaktig for hver storm som fikk lov til å tære på det uten å møte motstand. Hver gang det blåste kraftig, fryktet Kirsten at huset kunne ende på havet. Da knaket og knirket det i vinduer, tak og vegger.

Mens hun satt der oppe på haugen, hadde hun sett at postmannen kom syklende og la noe i postkassen, før han forsvant like fort. Selv ikke postmannen ble lenger ved Werp-huset enn han måtte.

Nysgjerrigheten hadde tvunget henne tilbake, og i postkassen hadde hun funnet de gode nyhetene. Billetten bort fra barndomshjemmet.

Etter å ha lest brevet minst ti ganger for å forsikre seg om at hun hadde forstått innholdet og at hun virkelig fikk et stipend som dekket oppholdet på skolen, hadde hun med blåøyd optimisme våget seg ned trappen til stuen i kløende, grå ullsokker og med tilsagnsbrevet i hånden. Hun hadde håpet at brevet for en gangs skyld ville gjøre moren glad, kanskje til og med stolt, over at Kirsten hadde klart å finne en slik mulighet til å skape seg en god fremtid, til å unnslippe fortiden.

«Faren din ville ha snudd seg i graven om han visste at du hadde redegjort for situasjonen vår i et søknadsbrev og tigget til deg penger på den måten,» hadde moren isteden sagt. «Du har skjemt ut hele familien med det våset ditt.»

Kirsten hadde stått fast på at hun kom til å takke ja til friplassen uansett hva moren sa. Onkelen ga hun blaffen i. Han hadde ingenting han skulle ha sagt.

Da moren skjønte at Kirsten ikke var til å rikke, hadde hun i det lengste forsøkt å gi henne dårlig samvittighet for valget. Til og med nå, når de sto stive og unaturlige overfor hverandre på trappen og skulle ta farvel, gjorde moren et siste krampaktig forsøk på å få henne til å bli likevel, ved å skremme henne med at ingen kom til å ville være venninne med henne. Men ingenting kunne stanse Kirsten nå. Nå sto hun endelig på terskelen til alle sine drømmer.

«Du kan heller si til onkel at jeg hilser.»

Kirsten klarte ikke å unngå at det snek seg frem et skjelmsk smil. Hun hadde allerede lagt igjen en hilsen til ham. Onkelen kom til å bli rasende når han innså hva hun hadde gjort. Men da kom det allerede til å være for sent. Hun hatet onkelen dypt og inderlig. Han fortjente hver eneste lidelse hun kunne påføre ham. Det var han som hadde ødelagt familien, det var hans skyld at faren var død. Likevel hadde moren insistert på å være så barmhjertig at hun tok ham inn for å pleie ham. Stellet hadde hun imidlertid satt Kirsten til. Nå måtte hun gjøre det selv. Det var utvilsomt derfor det smertet moren så sterkt at hun reiste.

«Ja, det er vel ingen vei tilbake uansett nå,» sa moren klagende. «Ikke skjem deg ut der borte.»

Kirsten vred litt på seg da moren ga henne en keitete klem. Hun ville egentlig ikke ta imot kjærtegn fra moren. Da kom det lille stikket av dårlig samvittighet over å etterlate henne her i all elendigheten.

«Du kommer hjem til jul.» Det var ikke et spørsmål, men en formaning.

«Visst gjør jeg det,» løy Kirsten muntert. Det var bare hun som visste at hun nå tok farvel med barndomshjemmet for godt. Aldri mer skulle hun sette sine ben i dette huset. Så snart moren og onkelen forsto rekkevidden av det hun hadde gjort, ville det ikke finnes noen vei tilbake. Nå brente hun alle broer.

Til toppen

Bøker i serien