Lek med ild (Heftet)

Serie: Tårnsvalene 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tårnsvalene
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202652494
Kategori: Romanserier
Omtale Lek med ild

Fra Jomfruland får Louise et brev som gjør henne urolig. Men det er ingen vei utenom; hun må bli med Leonard til Sverige. Hun gruer seg til Adrians bryllup – og til å møte bruden, som kunne ha vært hennes rivalinne …

«Der er du jo, kjære Louise.» Leonard tok henne lett i armen, smilte uventet varmt.

Hun kjente hånden hans som en støtte, trakk pusten dypt og klarte å smile mot Adrian og den unge kvinnen ved hans side.

«La meg få presentere dere,» fortsatte Leonard. «Dette er altså min kommende svigerdatter, Benedicte Hoffmann.»

Til toppen

Andre utgaver

Lek med ild
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Louise festet øredobbene og lente seg tilbake. Den vinrøde taften i kjolen gnistret mot henne. Leonard hadde bedt henne kle seg i denne kjolen til møtet med Adrian og Benedicte. Du kan ikke ha rødt i bryllupet, hadde han smilt. Men i kveld passer det aldeles utmerket.

Han hadde sagt mer også. Han hadde foreslått at Leo burde være mest mulig på værelset sitt, sammen med barnepiken, den tiden Adrian var i huset. Hun visste hvorfor. Han ønsket ikke at Adrian for ofte skulle bli minnet på at denne lille halvbroren faktisk var hans sønn – og føle behov for tettere kontakt.

Hun rettet på en hårlokk og betraktet kvinnen i speilet. Akkurat nå kjente hun seg rolig, men hva ville skje når hun stod overfor Adrian? Ble presentert for hans forlovede?

Det var på tide å gå ned. Hun skulle til å slukke parafinlampen, men husket at alt slikt ble gjort av tjenestepiker her i huset. Snart kom en av dem og ryddet bort etter omkledningen hennes, og gjorde sengen klar for natten.

Hun gikk mot døren. Natten stod for henne som uendelig langt unna. Før hun på nytt kunne søke tilflukt her inne, måtte hun gjøre som hun hadde lovet Leonard – la alle tro at Adrians vielse var en gledens dag også for henne. Hun visste at han ville følge nøye med, og registrere det dersom hun røpet andre følelser. Han ventet at hun hadde samme selvkontroll som han lot til å ha.

Trappen ned virket uendelig lang. Hun støttet seg med en hånd på rekkverket, men bena bar henne trygt ned i hallen. Hun klarte å puste rolig.

En tjenestepike møtte henne. «Herskapet sitter i den grønne stuen. La meg vise Dem inn dit, fru Winther.»

«Er min mann der også?»

«Både han og sønnen, og frøken Hoffmann.»

Louise nikket, og visste ikke hva som hadde vært verst – å komme inn i stuen før Adrian og hans forlovede, og vente på dem – eller å komme inn nå som de alle satt og ventet på henne. Hun rettet ryggen, visste at hun måtte gjennom dette uansett. Det fikk stå til.

«Der er du jo, kjære Louise.» Leonard reiste seg og smilte mot henne.

Smilet var uventet varmt, slo det henne. Han ville gi henne styrke, fortelle at han trodde på henne.

Han skrittet mot henne, tok henne lett i armen. Hun kjente hånden hans som en støtte, trakk pusten dypt og klarte å smile mot Adrian og den unge kvinnen ved hans side.

«La meg få presentere dere,» fortsatte Leonard. «Dette er altså min kommende svigerdatter, Benedicte Hoffmann.»

Den unge kvinnen reiste seg og smilte vennlig mot Louise. Hun var spinkel og mørkhåret, bar tunge, sikkert svært kostbare smykker, og var kledd i en elegant, beige silkekjole med et vell av kniplinger og rysjer. All pynten tok nesten luven fra henne, tenkte Louise og var glad for at hennes egen kjole var enklere i snittet, og smykkene ikke like overdådige. Så formante hun seg selv om ikke å være for kritisk overfor Adrians forlovede. Det var ikke hennes feil at Adrian hadde sviktet en annen kvinne og et ufødt barn. Og hun måtte aldri få vite sannheten om hans opphold på Slottet.

«Det gleder meg å gjøre Deres bekjentskap, frøken Hoffmann,» sa hun og trodde hun klarte å smile vennlig.

«Si Benedicte! Og la meg si Louise?»

«Med glede.»

«Adrian kjenner du jo,» sa Leonard. Stemmen røpet ikke noe.

Adrian hadde reist seg og kom mot henne. «Velkommen til Sverige, Louise,» sa han. «Det gleder meg å ha deg og far som gjester i bryllupet vårt.»

Benedicte stilte seg tett inntil ham, skottet opp på ham og virket så åpenlyst betatt at Louise tok seg i å stirre.

«Hvordan var reisen?» fortsatte Adrian og forsøkte å fange blikket hennes.

«Alt gikk som det skulle,» svarte hun lett og kjente at dette lot seg gjøre. Hun unnlot å nevne Leo, sa ikke noe om at de hadde reist svært langt med et lite barn. Hun var i stand til å spille rollen sin, fjerne seg fra situasjonen – og oppføre seg slik alle ventet. Hun flyttet blikket til Benedicte. «For en nydelig kjole! Jeg er virkelig spent på å se brudekjolen.»

Benedicte rødmet. «Tusen takk. Din kjole er også svært vakker.»

Leonard gav Louises arm en klem, tydelig fornøyd med henne – så langt.

«La oss skåle for brudeparet,» sa herr Hoffmann, og gav seg til å åpne champagnen som ventet i en kjøler av sølv.

«Du foregriper begivenhetene, kjære onkel,» sa Adrian. «Vi er ikke et brudepar. Ikke ennå.»

Noe i stemmen hans gjorde Louise urolig, men Leonard tok ordene med fatning. «La oss være korrekte og skåle for paret som innen kort tid er et ektepar.»

En pike skjenket champagnen og rakte dem glassene.

«Skål for Benedicte og Adrian. Og for de nybakte foreldrene, Leonard og Louise,» stemte Clarice i. «De fortjener også en skål.» Hun hevet glasset.

Louise klarte å smile strålende, og unngå Adrians blikk.

«Sett deg her, kjære,» sa Leonard. Takknemlig registrerte hun at han hadde ledet henne til en stol der hun slapp å se Adrians ansikt. Han satt på hennes side, men med Leonard mellom dem. Benedicte satt på Adrians andre side, halvt vendt mot Louise. Vertskapet satte seg på den andre siden av salongbordet.

Wilhelmina kom inn i det samme, kledd i en himmelblå silkekjole. «Unnskyld at jeg er sen.» Hun gav sin tante en fort klem, og satte seg på puffen ved Adrians stol. Louise kunne skimte i øyekroken at storebroren småertet sin søster, godmodig. Hun flyttet blikket mot Benedicte, og så at den unge kvinnen fiklet med en medaljong hun bar om halsen, med et forpint uttrykk. Hva følte hun? Hvor godt kjente hun sin tilkommende? Så mange ubesvarte spørsmål.

Huske å puste. Rolig, sa hun til seg selv. Dette klarer du.

Til toppen

Bøker i serien