To kvinner satt i en sofa foran peisen. Blikkene var tomme, der de satt og stirret inn i flammene. En annen kvinne tasset barbent frem og tilbake over et gulvteppe, og lot ikke til å ense omgivelsene hun befant seg i. Og der, stående mot et av de høye vinduene langs østveggen, var hun. Hun var kledd i svart stakk og en mønstrete, grå kofte. Hun sto litt sammensunket i ryggen og så ut.

«Agathe,» sa Elsa lavt og gikk bort til henne. Hun kjente en klo om hjertet når hun så henne slik. «Agathe, der er du. Kjære deg, det er mor som er kommet.»

Datteren svarte ikke. Hun snudde seg heller ikke da Elsa kom helt bort til henne.

«Agathe, går det bra med deg? Hører du meg?» hvisket hun, men Agathe svarte fremdeles ikke, og Elsa var usikker på om hun i det hele tatt hørte henne.

Hun stilte seg ved siden av henne og så ut av vinduet, hun også.

«Hva er det du ser på der ute?» fortsatte hun og så bekymret på henne. Hun la hånden på datterens skulder, og da rykket hun til, som om hun våknet fra en søvn.

«Du er kald, mor,» sa hun tonløst. «Du er så kald.»

«Ja, beklager. Det er riktig kaldt ute, Agathe. Ser du hvor tett det snør? Det er blitt helt hvitt,» svarte hun, lettet over endelig å høre datterens stemme, og for at hun fremdeles var til stede i denne verden.

«Og så grått. Grått og tomt.»

«Slik er vinteren, vennen min. Slik er vinteren for alle.»

Agathe snudde seg mot henne. Blikket var sløret, men samtidig til stede, i det minste et øyeblikk.

«Nei, alt er så grått her. Jeg vil tilbake, mor. Jeg vil ikke være her. Jeg kan ikke. Jeg vil tilbake til Rakel. Hun trenger meg. Jeg trenger henne. Uten henne er alt så mørkt. Hvorfor tok du henne ikke med deg hit? Hvor er hun? Si det!»

Det gikk en skjelving gjennom Agathe, og hun grep tak i morens arm og ristet den mens hun stirret på henne med vilt blikk.

«Si det, mor, er hun nede i hallen? Venter hun på meg?»

«Kjære deg, Agathe, Rakel er da ikke med hit! Hør på meg nå ...»

«Jeg går ned i hallen, hun er sikkert redd og lengter etter moren sin.»

«Det får du nok vente med,» sa den magre sykepleiersken som sto midt i stuen. Hun tok noen raske steg mot Agathe for å holde henne igjen. Hun vred seg og prøvde å komme unna. «Først er det ro-kur, det vet du jo. Og Rakel er ikke her. Forstår du det?»

«Nei, jeg ber Dem, søster Åsnes,» sa Agathe med redsel i blikket, og snudde seg mot pleiersken. «Jeg orker ikke mer av slikt. De er for kalde for meg, disse ro-kurene. Jeg holder det ikke ut, ikke enda en gang.»

«Det er til det beste for deg,» innvendte kvinnen. «Så får du jo strikketøyet med deg.»

«Vil du ikke heller være med hjem, Agathe?» falt det ut av Elsa. «Tilbake til Holmsund og feire jul sammen med familien din. Severin har også skrevet og fortalt at han vil komme.» Hun sa det før hun fikk tenkt seg om. Hadde hun ikke nettopp sagt til seg selv at Agathe måtte bli her? Men det skar henne i hjertet å se datteren her, høre henne snakke i forvillelse. Hun hadde det ikke godt på dette stedet, hvordan kunne man ha det godt her?

Til toppen