Den blålilla høstkvelden hadde en frisk sno i seg som fikk angsten til å slippe taket. Hun ble stående og lytte til latter og skrål fra festen. De glade stemmene bar så lett gjennom luften. Kanskje hun faktisk skulle besøke lillehuset, nå som hun først var ute? Hun løftet den sorte brudekjolen opp over anklene og skyndte seg over tunet. Silkeskoene ble gjennomvåte av nysnøen. Bak henne lød festlydene fjerne, men hun enset fortsatt et og annet ord, som gratulerer og skål og lykke. 

Plutselig lød et geværskudd i det fjerne. Et drønn som rullet over åsene. Karoline rykket til, men så husket hun at det var oktober, og at elgjakten var begynt. Elgjakten var noe grunneierne her omkring tok svært alvorlig, og nå som jakten endelig var begynt, lød skuddene stadig. Men nå? Så sent på kvelden? Løvverket over låvetaket tegnet et bløtt omriss mot himmelen, og snart ville det gå i ett med mørket. Ja ja, tenkte Karoline og føyset unna en plutselig uro. For alt hun visste var det en skadeskutt elg som hundene hadde sporet opp, og som nå fikk det avgjørende skuddet. 

Lillehuset lå ved siden av drengestua. Arme drengen, forresten. Det var litt av en medfart han hadde fått. En av hestene bakerst i firspannet hadde sendt ut en nyskodd hov, som traff drengen like oppunder kragebenet, hadde Andreas fortalt. Det var visst på hengende håret at det knuste ribbenet ikke stakk hull på lungen. Englevakt hadde han hatt, drengen, og nå skulle han pleies etter alle kunstens regler, sa jomfru Anna. Ja, til og med innejenta syntes visst ikke lenger at drengen var så langt under hennes stand, for hun hadde kikket inn til ham flere ganger allerede og visste ikke hva godt hun kunne gjøre for ham. 

Men om drengen lå inne i doktorgården, så betydde det at drengestua var ledig. Det var vel aldri der jomfru Anna hadde innlosjert tateren? Tanken gjorde Karoline utilpass, og hun smatt inn i skyggene for å unngå å bli sett. Aksel var den siste hun ønsket å møte midt i bryllupsfeiringen. 

Forresten så hadde han vel sikkert kjørt av gårde for å levere firspannet på skysstasjonen, og da kom han nok ikke tilbake før i morgen. Å ri tilbake midt på svarteste natta var det vel ingen som gjorde. Hun satte opp farten. Snøen lavet ned nå, og hun ville ikke risikere å bli gjennombløt. Hun hutret. Hvorfor hadde hun ikke tatt på seg et sjal?

– Kommer du for å få kniven slipt? 

Han sto lent inntil drengestua, like under mønet på veggen som vendte bort fra doktorgården. Skjorta lyste hvitt i natten og ga glans til det grønne blikket. 

Karoline for sammen. Ikke så mye fordi det var Aksel, antok hun, men mest fordi hun skvatt. – Nei, jeg bare … Hun tok seg til halsen. 

– Det var ikke meningen å skremme deg. 

Stemmen hans var dyp og fyldig, som understrømmer i et mørkt fjellvann.

– Du skremte meg ikke, sa Karoline med ettertrykk. – Eller, faktisk så gjorde du det. 

– Det var ikke meningen, sa Aksel og smilte skjevt. – Det har aldri vært min mening. Men er du så lettskremt, da?

Drev han ap med henne? Akkurat slik han hadde gjort den gangen med knivene, da hun endte opp med å holde ham i hånden? 

– Jeg skal ikke oppholde deg, sa hun og nikket mot stallen. – Du har jo hestene å ta deg av. God natt. 

Hun løftet brudekjolen over anklene og ville gå forbi. 

– Å, hestene har nok fått sitt, sa han og tok seg til lua. – Vi ses til dugurd, Karoline. 

– Fru Due, datt det skarpt ut av henne. – Det er fru Due nå.

– Som du vil, smilte han, og tennene lyste hvitt og sterkt innenfor de mykt buede leppene.

– Jeg blir jo her en stund framover, ser det ut til, så da ser vi nok mye til hverandre. 

– Si meg, sa Karoline og stilte seg foran ham. – Hva synes egentlig kona di om at du flytter inn i drengestua? Ja, du må gjerne ta henne med hit, for er hun som andre unge koner, så setter hun pris å være sammen med mannen sin. Karoline gransket ham fra øyekroken. – Eller passer det deg kanskje dårlig å ha både henne og innejenta rundt deg samtidig?

– Oi, oi, oi, sa Aksel og ristet uforstående på hodet. – Det var mye på en gang. For å ta innejenta først, så har jeg aldri kastet så mye som et blikk etter henne. Den taletrengte flyfilla. Han smattet. – Jeg ville puttet bomull i ørene allerede på første stevnemøte. Men at jeg skulle ha en kone? Det er mer enn jeg vet.

Til toppen