Da Rita sto foran den høye blokka i Bucuresti, var det med en blanding av frihetsfølelse og panikk. Som om hun endelig var begynt å leve, men at det nye livet samtidig kneblet henne. Forstaden minnet om en ørken. Kvartal på kvartal med blokker, og ingen kafeer eller butikker som ellers skapte liv i et nabolag.

Hun var i ferd med å kaste seg ut i et eventyr, og Rita likte eventyr, men denne gangen var det kanskje litt i overkant. For alt i dette landet var fremmed.

Ytterdøren i blokka hadde knirket. Innenfor stinket trappehuset av urin, og heisdøren var blokkert av to planker i kryss. På de flassende veggene hadde noen sprayet ord hun ikke forsto. Rita stakk nesa ned i halsen på genseren for å slippe stanken. Hva var det hun hadde begitt seg ut på? Var det dette Lazlo hadde å tilby henne? Bodde han virkelig her?

Men tanken på Lazlo hadde fått henne på bedre tanker. For nå husket hun hvorfor hun var kommet. Endelig skulle de være sammen! Hun og Lazlo, uten noen Lillian som smisket seg innpå ham, og ingen fans som flokket seg utenfor sceneinngangen.

Det lovet godt for karrieren hennes også. For det ville nok ikke bli vanskelig å slå seg opp og bli en av de fremste. Kanskje den aller fremste? Rita sukket. Det var noe eget ved å vandre lettbent og uanstrengt over andres tilkortkommenhet. Sånt ga henne vinger.

Hun hadde tatt trappen, og forsøkte å holde fast ved den lystige tanken til tross for lukten og et kattelik som hadde frosset fast på avsatsen. Da hun endelig sto ved riktig dør, stanset hun og ringte på. Ringeklokken virket ikke. Rita banket med albuen for ikke å skitne seg til.

Snart lød det skritt innenfor. Døren gikk opp, og der sto Lazlos mor.

– Å, hadde hun sagt og holdt døren åpen. Hun hadde på seg et blomstrete forkle, og uten et ord viste hun vei gjennom en trang gang, mot en stengt dør. – Han er der inne, sa hun på haltende engelsk og nikket kort, som om det satt en mannevond bikkje bak døren. – Dere være … alene.

Snart var hun forsvunnet.

Rita hadde blitt stående, yr av forventning. For nå skulle det endelig skje. Alt det hun hadde drømt om. Hun hadde mer enn gjerne sagt opp stillingen sin i Oslo for å gjenforenes med Lazlo, og hadde gått med på Lillians forslag. Hva var vel et middelmådig norsk ballettensemble uansett når hun skulle legge hele Europa for sine føtter? Hun og Lazlo, de skulle turnere, og Rita visste at det fantes nok av kulturmidler å søke på. Særlig nå som grensene var åpnet i øst, og Vesten var nysgjerrig på kunstnerne som hadde levd bak jernteppet. Med Maastricht-avtalen i fjor var EF blitt til EU, og med adresse i Romania var Rita sikker på at hun og Lazlo kunne få masse midler.

– Lazlo? sa hun prøvende. – Det er meg …

En tung bass dirret gjennom døren. Kanskje han ikke hørte henne? Rita tok i det runde håndtaket og skjøv døren på gløtt. Synet som møtte henne, skulle hun aldri klare å glemme.

Midt på gulvet, i en rusten rullestol som så ut som om den stammet fra krigen, satt Lazlo. Øynene hans var uttrykksløse, og han viste ingen tegn til gjenkjennelse. Hodet hans hang forover, og fra munnviken rant en strøm av sikkel.

– Nei …, hvisket Rita, men stemmen druknet i den mørke musikken fra høyttalerne. Hun løp bort til ham, falt på kne og la hodet i fanget hans. – Å nei, Lazlo min. Kjære, kjære gutten min … Hun kysset de kalde hendene hans. – Vi skal klare det. Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal jo det.

Lazlo svarte ikke. Rita forsøkte å fange blikket hans. Han kunne vel … snakke? En isende kulde for gjennom henne. Hva var det som hadde skjedd med ham? Hvordan hadde han havnet her? Hvordan skulle de leve sammen hvis han ikke …

– Lazlo, sa hun prøvende: – Det er Rita. Er du ikke glad for å se meg?

Til toppen