– Aslaug, det er noen utenfor, hvisket Lennart og trakk Aslaug etter kragen opp fra under skrivebordet.– Fort! Du må ut herfra.

– Hva? Aslaug spratt opp og tok seg fortumlet til håret. Og nå hørte hun det! Noen sto utenfor døren. Og den brummende stemmen, den tilhørte … Hun bleknet. Bjørn? Hennes egen mann, var han virkelig på vei inn, mens ordføreren sto her med åpen buksesmekk?

– Å herregud, mumlet hun og så seg om etter en fluktvei. Men det var ingen. Ingen bakdør eller balkong eller noe som helst.

Lennart gikk rundt seg selv og var drivende hvit.

– Men så knepp buksene dine, da! freste hun og glattet på sine egne klær. – Ikke stå der og kop!

Hjertet hamret vilt i brystet. Hva skulle hun si? Hva slags løgn kunne hun koke i hop for hvorfor hun var alene med ordføreren på en fredagskveld? Men samtidig, det var jo dette hun i sitt stille sinn hadde bedt til høyere makter om. En endring. Kanskje tiden endelig var inne for å la hele verden vite at hun og Lennart elsket hverandre? For om Bjørn avslørte dem nå, ville jo Lennart måtte fortelle kona om forholdet, og da kunne de begge skille seg og Aslaug kunne endelig bli Lennarts rettmessige kvinne.

Jo, tenkte Aslaug, dette var sjansen hun hadde ventet på. Så fikk heller Bjørn bare tåle det.

– Lennart, vi sier det bare som det er, hvisket hun og kneppet en av knappene på skjorta hans. – Jeg står for det. Jeg elsker deg.

Uttrykket i Lennarts ansikt skulle hun aldri komme til å glemme. Det var blikket til en livredd mann. En hjelpeløs og feig ynkrygg som gjerne hadde trykket henne ned i en søppelsjakt om han hadde hatt en for hånden.

– Elsk … Er du gal? snerret han. – Har det klikket for deg?

Aslaug skjønte det i samme øyeblikk. De var ikke på samme lag. De hadde aldri vært det. Lennart hadde lekt med henne, og nå så han på henne som en verkebyll han ville gjøre hva som helst for å bli kvitt.

Sjokket over sviket var nesten enda større enn sjokket over at Bjørn var på vei inn. Aslaug ble stående midt på gulvet, ute av stand til å røre seg.

Hun våknet ikke før Lennart trakk henne med seg etter armen, dyttet henne inn i skapet og stengt døren med makt. Det var et dobbelt skap i full høyde, sannsynligvis ment for Lennarts dresser og ytterklær.

– Et eneste pip, og jeg skal gjøre livet så jævlig vanskelig for deg, snerret han inn dørsprekken.

Til toppen