– Si meg, Eli, Lillian har vel ikke flyttet? spurte Herman likefrem. Han satt med et knallrødt Campari-glass fremfor seg på Eli Lorentzens balkong og gjorde et kast med hodet i retning takterrassen fire etasjer over dem. – Eller har du sett henne her i det siste?

– Frøken Prektig, mener du? Eli viftet i luften, som om hun veivet unna et irriterende insekt.

– Ha ha, lo Herman og følte seg oppstemt. – Hun, ja!

– Nei, jeg har vel ikke akkurat sett henne, sa Eli og dro på det. ­– Men det mangler jo ikke på nytt om henne sånn ellers. Hun forsvant inn bak de overdådig bølgende kappegardinene, som så ut som om de var fra Versace. Det brokete stoffet med løvehoder i gull kræsjet stilmessig ganske kraftig med den minimalistiske og urbane arkitekturen som preget sameiet på Aker Brygge.

– Trivelig dame, påpekte advokaten da Eli Lortentzen forsvant og skjøv glasset unna, som om han var redd for at noen skulle se ham drikke i arbeidstiden. – At hun slapp oss inn, mener jeg.

– Å, ja, sa Herman. – Eli er en grei jente. Eller dame, da. Han strakte hals og så henne romstere i en bladhylle under et blankpolert salongbord i nybarokk stil. Snart kom hun ut igjen.

– Her, sa hun og holdt frem en bunke dameblader. – Det står jo om Lillian og denne Hollywood-filmen overalt. Hun klasket hånden på den glossy bunken. – Men jeg vedder på at den er oppskrytt. Spør du meg, har hun et sånt ansikt man blir fort lei av.

Herman dro munnvikene ned og trakk på skuldrene. – Ja, hun er i vinden. Og enig med deg, hun er bare en døgnflue. Hun bør nyte berømmelsen mens hun kan. Den blekner før hun vet ordet av det!

– Ja, ikke sant, lo Eli og tok en stor slurk.

Det oppsto en trykkende stillhet i bakkant av isbitenes klirring mot det tomme glasset, og Eli syntes åpenbart hun måtte fylle tomrommet med noe. – Men jeg tror ikke hun har solgt leiligheten, altså. Da ville det stått i rundskrivet for sameiet. Alt om overdragelser står der. Vi har jo forkjøpsrett, vi beboere, vet du.

– Bra, svarte Herman og lot som han ikke så at Eli fylte glasset sitt uten å by ham. – Da går alt etter planen.

– Planen? spurte Eli og reiste seg, ustø på bena. I neste øyeblikk stilte hun seg bak ham og la en hånd på skulderen hans. – Hva mener du?

– Ehm, kremtet advokaten.– Jeg ser at klokken er mye …

– Jøss, ja, svarte Herman og reiste seg. – Takk for en … kontinentalstund, sa han og nikket mot flaskene på serveringsvognen i marmor og messing, som Eli hadde trillet frem. – Vi skal ha flere sånne etter hvert.

– Ja? spurte Eli. – Mener du det?

– Absolutt, lo Herman og håpet at hun var like full som hun så ut som. – Men først må jeg bare be deg om en liten tjeneste.

– Naturligvis, svarte Eli silkemykt.

– Jonsen, vent på meg nede, sa Herman og nikket mot advokaten

– Men …

– Bare gjør som jeg sier, hvisket Herman. Han betalte ikke fyren for å kverulere.

Jonsen rygget motvillig og ble borte mellom Versace puter og Laura Ashley-tapeter.

– Hvor var vi, spurte Eli Lorentzen. Morgenkåpen hadde glidd ned på den ene skulderen, men hun merket det ikke. I alle fall viste hun ingen tegn til sjenanse. – Du ville be meg om en tjeneste?

– I så fall … vil jeg at du skal gi meg … Lillian.

Eli stanset. – Lillian?

– Mm, mumlet Herman. – Eli, jeg liker deg. Men du må hjelpe meg å få tak i nøkkelen til Lillians leilighet.

Til toppen