Heisen plinget, og en sykepleier tittet opp fra luka utenfor. – Kan jeg hjelpe deg? Åh, eh …, sa hun og rødmet. – Er det deg … Du er vel kommet for å besøke faren din? Lang reise. Jeg leste i et blad at du nylig var i Hollywood. Men det går vel fort å forflytte seg, for den som reiser med … Concorde. Er det ikke det som er raskeste veien?

– Jeg har nok kjørt med vanlig fly, sa Lillian og smilte. – Jeg kom med nattoget nå nettopp.

– Ja vel. Ja, livet er ikke som i bladene, kanskje?

Lillian smilte. – Nei, det er sjelden det.

– Kom, sa pleieren og reiste seg. – Jeg skal vise deg rommet hans.

– Så jeg får komme inn?

– Ja, det går vel bra? Det er noe økt infeksjonsrisiko, selvsagt, men du ser frisk ut.

– Infeksjon? Var det ikke … slag han ble innlagt med?

– Jo da, sa sykepleieren og slet den tunge døren åpen. – Men så fikk han lungebetennelse, og vi strever ennå med å finne rett antibiotikum. CRP-en er fortsatt skyhøy, og det er alltid et sjansespill å treffe riktig. Før prøven er dyrket og vi får vite hva slags bakterie det er snakk om, må vi bare forsøke oss frem. Men si meg, har du ikke fått beskjed av moren din? Eller søsteren din?

– Eh, nei, ikke egentlig.

– Ta det med ro, de ville vel ikke uroe deg, trøstet hun og skottet ned på Lillians mage.

– Men er det … alvorlig?

– Jeg har ikke tillatelse til å love deg noe. Men i morgen tidlig kommer behandlende lege på morgenvakt, og da kan du snakke med ham. Eller ringe om det er slitsomt å ta deg hit.

– Nei da. Jeg kommer i morgen, sa Lillian.

Pleieren nikket. – Vi håper i hvert fall på det beste. Frem til for få dager siden var han klar og spurte etter deg, men så ble han verre, og vi måtte intubere ham. Her, litt sprit til hendene.

Lillian gned hendene med den kalde væsken og trakk stolen nærmere sengen. Faren lå under hvite laken, og kroppen var opphovnet. Leppene store og øynene kun to streker mellom de hovne øyelokkene.

– Hei, Bjørn! sa sykepleieren. – Ser du hvem jeg har med til deg? Det er Lillian! Som du har spurt etter hver eneste dag. Nå er hun her.

Han rørte seg ikke, og brystkassen gikk som en blåsebelg. – Vi tror det hjelper å snakke med ham. For kanskje han oppfatter det, sa pleieren og nikket oppmuntrende. – Men nå skal jeg la dere være i fred.

Lillian kunne ikke tro hvor dårlig faren var. Han rørte seg ikke, og bare den tunge pusten brøt stillheten hver gang respiratoren presset luft inn i lungene hans.

Hva var dette? Constanse hadde jo sagt at han var innlagt med slag, og så var han i tillegg koblet til en jernlunge, med slange gjennom et hull i strupen.

Lillian tok hånden hans. Den som ikke var blå og gjennomboret av nålen. – Pappa. Det er Lillian. Kan du høre meg?

Han rørte seg ikke. Det ville hjelpe å snakke med ham, hadde pleieren sagt, men hva skulle hun si? At hun var glad i ham, tross alt? At det gikk an å tilgi? Nei, det ble for store ord.

Så Lillian begynte å fortelle faren alt han ikke visste om henne. Om livet i USA, med et skråblikk på alt det rare hun hadde opplevd i Hollywood. Om det å stå ansikt til ansikt med de største kjendisene og få alle sine romantiske forestillinger revet i filler. Den ene for frekk, den andre for rar, den tredje for tynn, den fjerde for innbilsk.

Farens pust gikk tungt og regelmessig mens Lillian fortalte om den suspekte filminnspillingen hun hadde vært på da hun først kom over, og hvor dum det hadde fått henne til å føle seg. Hun fortalte hvor opptatt hun hadde vært av å skaffe pengene til NorPort, og at hun derfor ikke hadde skjønt hvordan det hang sammen. Hun fortalte om bryllupet i Las Vegas som hadde vært en fadese, og hvor gjerne hun skulle hatt det ugjort. Hun fortalte om angrepet ute i ørkenen, og hvor heldig hun var som hadde blitt reddet av Mikkel.

Det var rene renselsen å få snakke ut på denne måten. Ingen vanskelige motspørsmål eller fordømmende holdninger. Og hun la ingenting imellom når hun først var i gang! Tømte seg om Rita og hennes fryktelige maktspill. Om Lazlo og hvordan han hadde sjokkert henne den kvelden i leiligheten. Og om Raymon og hans ville løgner det siste året.

Faren reagerte ikke med så mye som et rykk i øyenlokket.

Bare én eneste gang så hun tegn til at han faktisk hørte hva hun sa. Det var da hun fortalte om barnet, og at Raymon sannsynligvis var faren og hvor redd hun var for det …

Da samlet det seg væske i øyekroken hans. Ingen andre tegn. Bare denne ene lille dråpen.

– Pappa, sa Lillian og strøk ham over kinnet. – Du må våkne. Jeg savner deg sånn …

Til toppen