Evelina var travel på konditoriet denne ettermiddagen. Herr Kraft og hans kvinnelige ledsager hadde heldigvis ikke vist seg i uken som var gått siden han hadde klaget på kakestykket han hadde fått servert. Fru Wendel derimot hadde vært innom flere ganger, hver gang med en ny hatt på hodet og med elegante kjoler og kåper som levnet liten tvil om at hun hadde en velfylt garderobe. Noen ganger kom hun alene, andre ganger sammen med venninner som alle bar preg av å tilhøre byens sosietet. Denne ettermiddagen hadde hun med seg to venninner, begge på samme alder som henne. De tre kvinnene hadde fått bestilt sine kopper med te og kakestykker som de hadde pekt seg ut fra utvalget i kakedisken. Evelina manøvrerte nå brettet med tekoppene og kakestykkene mellom bordene og satte fra seg bestillingen på bordet der de tre kvinnene satt. – Håper det smaker, sa hun og smilte mens hun lot blikket gli over ansiktene til alle tre. Da hun møtte de blå øynene til fru Wendel, la hun merke til at den eldre kvinnen holdt blikket hennes i noen sekunder. Blikket var granskende, men ikke uvennlig, og det var ikke første gang hun hadde følt at hun var gjenstand for en nøye granskning fra bordet der denne velstående, eldre kvinnen nøt sin tekopp og sin napoleonskake. Alltid napoleonskake. Hun nikket og smilte på nytt, så måtte hun skynde seg og rydde et bord som gjestene nettopp hadde forlatt da det kom inn et yngre par som ble stående og se seg søkende omkring, og alle andre bord var opptatt. Amalie Wendel hørte etter med et halvt øre mens de to venninnene snakket om de siste skandalene fra deres beskyttede verden. Det handlet om datteren til en høyt aktet embedsmann som hadde flyttet hjemmefra for å leve sammen med en kunstner, som visstnok hadde et svært dårlig rykte og en fuktig fortid, og om den siste konkursen de hadde fått høre om. Den ene av venninnene hadde prøvd å få i gang en samtale rundt Jakobs forlovelse og forestående bryllup, men Amalie hadde raskt – uten å si for mye om den motviljen hun følte overfor sin blivende svigerdatter – penset samtalen inn på andre baner. I stedet for å delta i samtalen, satt hun nå og fulgte med på den unge servitrisen, som hun visste het Evelina ett eller annet, mens piken tok seg av de sist ankomne gjestene. Hun hadde fulgt mye med på Evelina de gangene hun hadde vært innom Rosehaven, og hadde lagt merke til at den unge kvinnen beveget seg med ro og verdighet, selv når det var på det travleste. Hun virket aldri oppkavet eller nervøs selv om oppgavene hopet seg opp for henne. Noe i holdningen hennes og det direkte og rolige blikket hadde tiltalt Amalie fra første gang hun så henne. Det viste styrke. Og selvtillit. Når hun så på Evelina, så hun en ung kvinne med bein i nesen. Men hun så mer enn det. Hun så en meget vakker kvinne. Nå var hun kledd i den svarte kjolen og det hvite forkleet, og med den tåpelige, hvite hetten på det stramt tilbaketrukne håret, som var samlet i en like stram knute i nakken, slik de fleste som arbeidet i serveringsbransjen hadde det. Det var høyst ukledelig, men mens Amalie betraktet den slanke skikkelsen, prøvde hun å forestille seg hvordan piken ville ta seg ut når hun løsnet på den stramme knuten og fikk håret satt opp i en løsere frisyre. Kanskje med noen løsrevne krøller eller korketrekkere ved ansiktet for å mykne de unge trekkene. I fantasien byttet hun også ut servitrisens strenge uniform med en av kjolene hun hadde sett Veronica bære. Veronica hadde god smak, det kunne hun ikke nekte for, så hva om denne Evelina ... denne yndige skapningen som egentlig kastet bort sin skjønnhet på å gå der og servere andre ... hva om hun kunne få vist seg frem i et langt mer elegant antrekk? Og med en av de nydelige kysene eller hattene som var så moderne, i stedet for den hvite kalotten som så ut som noen hadde plassert et pyntelommetørkle på toppen av issen hennes. En hatt med brede bånd og sløyfer, blomster og vaiende fjær ville passet henne bedre. Hun ville bli litt av et syn om jeg fikk lov til å kle henne opp og gjøre noen små endringer, tenkte Amalie. Særlig med håret. For det var håret det trengtes å bli gjort mest med. Resten, ansiktet og den slanke kroppen med den smale midjen og de små, men likevel kvinnelig runde brystene, var perfekte. Sjeldent vakker og med bein i nesen, tenkte hun fornøyd. En perfekt ung kvinne. En kvinne for Jakob ...

Til toppen