«Det er ingen som ser oss,» sa han hest og grep ansiktet hennes med begge hender og ville kysse henne igjen.
Hun druknet i ham på nytt, men så hørte hun lyden. Det var som om det hvinte i luften, og noe kom farende og bråstanset med et høyt kakk i en granlegg.
De skvatt begge to, og Karl Oskar virvlet rundt. «Hva pokker var det for noe?» Blikket hans stanset ved et stort grantre i nærheten. Der sto en øks plantet i trestammen, bare to alen fra der de sto.

UTDRAG FRA BOKEN:
Silja albuet seg frem blant sagbruksarbeiderne. De hadde samlet seg rundt en livløs skikkelse på gulvet foran den dampende maskinen. Noen prøvde å holde henne tilbake, men hun var sterkere enn hun så ut til. Det var faren hennes som lå der, og hun ante ikke om han var i live.
Hun hadde hørt fløyten fra sagbruket, og da Simon hadde kommet løpende opp i veien, hadde hun ant uråd. Det hadde skjedd en ulykke på saga, og nå hadde Simon lånt Jæger for å ri etter doktoren.
Hun så støvlene hans først. Faren lå på ryggen, men hun så med en gang at det var noe som ikke stemte. Beina lå i en unaturlig vinkel.
«Far … å, gud, nei,» hikstet hun, og sank ned på kne ved siden av ham.
En av sagbruksarbeiderne satt i bare trøyen og holdt en rutete arbeidsskjorte mot et gapende sår på farens hode, rett under hårfestet. Striper av blod rant nedover det hvite ansiktet, og det grånende håret var farget rødt. Faren lå med øynene lukket, og det så ikke ut som om han pustet.
«Er han død?» gråt hun og klamret seg til faren.
«Han lever, Silja, hører du? Han lever.»
«Nei, han er død.» Hun ble blindet av tårer. Hun var sikker på at han var død.
«Silja, hør på meg!» Lange-Leif, kantmesteren, fanget blikket hennes. «Se her! Han puster.» Han grep hånden hennes og la den på farens bryst. Hun kjente det så vidt. Vage hjerteslag. Hun ble så lettet at hun hulket enda høyere.
«Få stanset den helsikes saga,» hoiet det i bakgrunnen.
Like etter stilnet motorduren fra dampmaskinen og sagbladene saktnet farten. Det ble brått unaturlig stille der inne.
Hun vendte seg mot kantmesteren. «Hva skjedde?» hvisket hun. Deretter så hun nedover farens kropp, og konstaterte at alle lemmer var på plass. Det var ingen arm, hånd eller bein som var blitt kuttet av. Gudskjelov.
Lange-Leif kremtet. «Det var en stokk som kilte seg fast i spaltekniven. Så spratt faenskapet opp og fòr bakover av all kraft. Din far sto akkurat her, rett foran dampkjelen. Det skjedde så fort at ingen rakk å varsle ham. Det kunne ha vært Simon, han sto der like før det skjedde. Stokken traff beina hans. Hadde den truffet hodet, hadde han ikke klart seg. Det hadde vært slutten.»
«Men han blør fra hodet,» påpekte hun redd. Det blødde kraftig og så alvorlig ut.
«Han falt mot dampkjelen og slo hodet. Vi får håpe det ikke er så ille, og at han ikke får varig men av den smellen. Den var så hard at det ble en bulk i maskinen. Men hvor blir det av Simon?»
Silja grep farens slappe hånd. Den kjentes kald ut.
«Hadde det ikke vært bedre å frakte ham til doktoren? Vi mister dyrebar tid ved å vente på at han skal komme hit,» kom det utålmodig fra Silkesvarten. Han sto fremdeles med sjauerputa på høyre skulder og så bekymret ut.
Kantmesteren klødde seg i nakken. «Du har rett. Vi bør få ham bort på sjukestua med en gang. Han mister mye blod.»
Farens arbeidere var drevne og dyktige folk, men Silja hadde aldri sett dem så tafatte og usikre som nå.
«Simon kommer nå,» ropte lillebroren hans, som heiste seg opp på tå foran det støvete vinduet. «Han har med seg doktoren og en vogn.»
«Det er bra.» Lange-Leif tok kommandoen. «Kom igjen, karer, gi plass her. Finn et teppe eller et eller annet vi kan legge under ham.»
Silja satt på huk og holdt fremdeles faren i hånden da Simon kom heseblesende inn med doktoren i hælene. Doktoren, en sindig mann i femtiårene, lirket på seg brillene og gikk frem med stødige, bestemte skritt.
«Hva har hendt her?»
«Det er herr Olafsen. Han lever, men fikk stygg medfart da en stokk traff beina hans.» Lange-Leif tok et steg tilbake og gjorde plass for doktoren.
Silja måtte motvillig slippe farens hånd og reise seg. Den eneste som ikke rørte seg, var sagbruksarbeideren som satt på huk med den blodige skjorten presset mot farens hode. Doktoren gjorde store øyne i forferdelse over at det var sagbrukspatronen selv som var rammet av ulykken. Han bøyde seg over ham, undersøkte øynene og kjente på pulsen. Deretter rettet han på brillene og reiste seg raskt.
«Dere skulle ha kommet med ham i stedet for å hente meg. Dette ser ikke bra ut.»
Silja stirret på doktoren og trodde hjertet skulle stanse. Silkesvarten gikk frem og la en arm rundt skulderen hennes. Han kremtet.
«Silja er her, doktor Hedum. Det er unødvendig å uroe jenta.»
Doktoren kastet et hastig blikk på henne. Deretter ristet han på hodet og så bort. Hun ble redd. Dette lovet ikke godt.
Doktoren klappet sammen lærvesken. «Bær ham ut i vognen. Vi bør dra med en gang.»
De fikk båret sagbrukseieren ut i vognen. Det var Jæger som var spent for, og Silja antok at vognen tilhørte doktoren. Faren var fremdeles bevisstløs da hun kløv opp i vognen og satte seg ved siden av ham. Hun knuget den slappe hånden og ba om at han måtte overleve dette.
«Jeg trenger et par sterke karer som kan hjelpe meg med å bære ham inn på sjukestua,» sa doktoren og klatret opp på bukkesetet.
«Jeg blir med,» kom det kontant fra Silkesvarten. «Simon, du blir også med.» Han gjorde et nikk mot gutten, som lystret med en gang. Han grep tømmene og gjorde seg klar til å kjøre.
Silja ble lettet over at Silkesvarten utpekte Simon, og ikke Ingar. Sistnevnte sto borte ved veggen med blikket vendt i bakken og nevene dypt i lommene. Hun aktet ikke å tenke på ham og hans ekle trussel. Nå gjaldt det faren og hans liv. Hva skulle hun gjøre om hun mistet ham også? Og hva ville skje med sagbruket og alle arbeiderne? Det var faren som eide og drev bruket. Det var han som var arbeidsgiver, hun var bare hans datter. Faren hadde dessverre ingen sønn som kunne ta over driften etter ham. Hun forsto betydningen av dette nå. Hadde hun etterkommet farens ønske om å inngå ekteskap med sagmesteren, ville alt ha vært ivaretatt. Sixten hadde også nese for tall og regnskap, hadde faren fortalt. Silja mistenkte faren for å ha blandet Sixten inn i driften mer enn lurt var.
Vognen satte i et rykk da Simon smattet på Jæger. Deretter var de på vei i fullt trav. Heldigvis var det ikke langt unna. Doktor Hedum bodde i den gamle doktorboligen, Hedumgården, like ved kirkegården og Lunderskog kapell, en rødmalt liten bygning i laftet rundtømmer.