Viljar skottet bort på kvinnen med håret som hadde samme farge som rustent jern. Wilhelmina hadde en stolt holdning, og hun smilte selvsikkert med fløterhaken i den ene hånden mens hun så ut mot vannet der tømmeret lå og fløt i hopetall. Nå skulle det fløtes ned til Lusten, som var siste stans før tømmeret skulle sorteres. Ifølge Bjørn og fløterbasen var arbeidet med sorteringen så omfattende at tiden gjerne strakk seg ut i november før de var ferdige. Og nå hadde Wilhelmina akkurat bestemt seg for hvem som skulle få kysset når hun gikk i land i Lusten. Det var en lek hun hadde, akkurat som han selv hadde med å gi blomster til en vakker jente. Så hvem skulle hun kysse? Frieren hennes, Göran Appelvik, som var seksjonssjef i fløterforeningen?
Når han nå så på Wilhelmina, tenkte han på historietimene på skolen da de hadde lært om vikingene. Det var noe som het skjoldmøyer på den tiden, krigerkvinner som dro ut på tokt på like linje med mennene. Det var det ordet som datt ned i hodet hans da han så på Wilhelmina. Hun var en slik. Nåtidens skjoldmøy som ikke var redd for noe. Og akkurat nå kjente han at beundringen for henne steg. Hun var annerledes og ikke helt som andre kvinnfolk. Og alt som var annerledes hadde alltid tiltrukket ham. Lyyli var også annerledes. Kanskje var det derfor han hadde følt seg tiltrukket av henne de gangene de hadde vært sammen? Eller hadde hun forhekset ham? Wilhelmina hadde så visst ikke forhekset ham. I begynnelsen visste han ikke engang om han likte henne. Men kanskje hang det sammen med at han ikke var så begeistret for at noen skulle være bedre til å fløte enn ham. Han ville jo bli som faren, en beryktet tømmerfløter som alle snakket om. En som ikke var redd for noe og som jentene sendte beundrende blikk til.
«Hva glor du på?»
Han kvakk til da Wilhelmina så smilende på ham.
«Ingenting ... jeg mener … jeg sto bare i egne tanker.»
«Vel, skal vi kaste oss ut i stokkdansen da?» smilte hun.
«Ja, vi får vel det.» Han tok et bedre tak om skaftet på haken. Den var solid og god å holde i.
«Og veddemålet gjelder fortsatt. Første som plumper uti har tapt.»
Han smilte selvsikkert. «Det blir ikke meg.»
Hun kneiste med nakken og så ertende på ham. «Vi får nå se på det da.»

Til toppen