– Ikke Crispin, ikke Crispin, jamret Sørine. Hun hadde akkurat kommet hjem fra bryllupet på Gulskogen gård og undret seg over skadene Rita hadde i ansiktet. Tjenestejenta hadde motvillig fortalt at det var Angela som hadde gått til angrep på henne. Rita hadde vært unnvikende, men til slutt hadde hun avslørt det grusomme: Crispin var elskeren til Angela. De bedro henne. – Vær så snill, si at det ikke er sant! Det kan ikke være det! Ordene kom som forpinte utrop. Sørine så bønnfallende på Rita, som om det såre, inntrengende blikket skulle få henne til å skifte mening og si at det ikke var sant at Crispin hadde gjort noe så nedrig mot henne.
Rita så ulykkelig, men rolig ut. – Jo, Sørine. Du kan benekte det for deg selv så mye du vil, men jeg forteller sannheten. Jeg hadde håpet du bare trengte å høre at Angela og han har vært sammen, men hvis du fortsatt tviler, så … så kan jeg fortelle nøyaktig når og hvor.
– Gjør det. Gjør det, krevde Sørine. Hun visste at hun ville få noen verbale ørefiker nå, men uansett hvor vondt det gjorde, måtte hun få rede på alt.
Rita nølte, men så gled et bestemt drag over ansiktet hennes. – Jeg ble ufrivillig vitne til hva de bedrev den gangen du sendte meg av gårde til tanten din for å låne sengetøy av henne, husker du. Jeg gikk forbi Elverhøy. Crispin hadde ridd dit for å hjelpe Angela med å forberede noe før elektrikerne skulle komme neste dag.
– Det var ingen løgn, protesterte Sørine vagt. – Elektrikerne kom jo som avtalt. Hun merket selv at hun lette desperat etter naturlige forklaringer. Crispin hadde vært der. Han hadde til og med sagt fra til henne på forhånd. Fra øyekroken så hun at tjenestejenta anstrengte seg for å være tålmodig. Rita kjente sannheten – hun selv fornektet den.
– Det var mørkt i bryggerhuset, Sørine, bare en enslig lampe kastet et dunkelt skjær over … over de elskende.
– Du så dem? Med dine egne øyne? Sørine visste svaret, men hun måtte spørre.
Rita trakk pusten. – Det var det jeg akkurat fortalte deg. Jeg anklager ikke husherren for noe slikt basert på antagelser. Om du vil vite det, så tyvtittet jeg inn gjennom vinduet. Jeg vet hva jeg så.
Hjertet fortsatte å synke i brystet på Sørine, men hun måtte ha klarhet i dette. Mot all fornuft kjente hun en flamme av håp brenne svakt i henne, den blafret og kjempet mot de sterke vindkastene av tvil, og nå ba hun om at det ikke var så ille som hun først hadde blitt fortalt. – Det kan ha vært en vennskapelig klem … et kyss. Angela har vært gjennom mye vondt, og …
Brått strakte Rita armen ut og grep rundt håndleddet hennes. – Du gir deg selv falske forhåpninger. Det var mer enn trøst og klem. Slik det også var den andre gangen. Jeg var vitne til det samme den dagen du dro for å besøke venninnen din på Stillesholmen. Crispin sa han skulle til foreldrene sine, men jeg fikk en sterk mistanke om at det var løgn. Så jeg fulgte etter ham. Han red rett til Elverhøy, der Angela tok ham vel imot. Spør ham selv, når du får anledning: Var han på Justad slik han påsto?

Til toppen