Guttorm grep tak i Live og dro henne inntil seg. Hun prøvde å skyve ham fra seg, men han var sterk som en bjørn.

– Bli med meg, hvisket han i øret hennes. – La meg vise deg hvordan en ekte mann varter opp en ungmøy.

Live forsøkte å vri seg løs. Pusten hans luktet sterkt av brennevin, og det var som om de blodskutte øynene hans boret seg helt inn i sjelen hennes. Panisk snudde hun seg mot de tre unge kvinnene som var med henne, men av dem var det bare Alda som reagerte.

Hun slapp varene hun bar på, sprang frem og ga seg til å denge løs på den rødhårede kjempen. – Slipp henne, din drukkenpeis! skrek hun mens slagene haglet.

Men Guttorm enset henne ikke. Han dro med seg Live mot et av de smale smugene som flettet seg som spindelvev gjennom Kaupangen.

Først da våknet Ingebjørg og Gunhild til live og la på sprang etter dem.

– Spedalske spetakkel, brummet Guttorm og grep tak i Aldas krage med den ledige armen. Som om hun var en sekk med hønsefjær, løftet han henne opp og kastet henne mot de to som hadde tatt opp jakten. – Gå og stikk nesen din i noen andres saker!

Alda, Ingebjørg og Gunhild ramlet sammen hulter til bulter på bakken, og Guttorm fikk dratt med seg Live bak hushjørnet. Hun kastet et desperat blikk mot den travle torgplassen. Alle hadde stanset opp og sto og betraktet opptrinnet, men ingen gjorde noe tegn til å ville gripe inn.

– Hjelp meg! rakk hun å rope, før folkemengden forsvant bak en tykk laftevegg.

Guttorm trykket henne mot treverket og la hånden over munnen hennes. – Skriker du, skjærer jeg av deg tungen! hveste han og dro frem en kniv som han trykket mot strupen hennes.

Live hev etter pusten. Det føltes som hun hadde en kampestein på brystet og måtte anstrenge seg for hvert åndedrag. Hun knep igjen øynene og merket at tårene presset på.

Til toppen