I den bratte bakken møtte de verksfolk som hastet oppover. De vekslet noen ord med Alvøens eier, som ba dem om å fortsette å lete til Scott var funnet. Om de så skulle gå helt til Bjørndalen.

Faren overlot Celia til Marie Reus, som sto på trammen. Kvinnen fikk beskjed om å ta ansvaret for Celia inntil videre, og ikke slippe henne av syne. Så ble kruttmesteren med Wilhelm, og de gikk oppover igjen.

Marie prøvde å trøste Celia, og hun sa at Scott umulig kunne være langt borte, ellers ville ikke hestene ha kommet så langt som til Alvøen. Hun var overbevist om at han snart ville bli funnet, for det måtte være minst femten mann som hadde forlatt arbeidet sitt for å lete.

«Unnskyld at jeg forstyrrer dere etter en lang dag, men jeg vil ikke være her mer enn du vil at jeg skal være her,» sa Celia trøstesløst mens hun et kort øyeblikk tok blikket bort fra veien som førte mot Stemmen.

Kruttmesterkonen lo og strøk Celia omsorgsfullt over kinnet. «Jeg er glad for å ha besøk av deg, kjære. Men jeg synes du skulle ha vært hjemme hos din mor. Det var det din far mente da han sa at …»

«Nei. Det er hit de kommer med Scott.»

«Kanskje han har stanset på en av gårdene langs veien og tatt seg en kaffetår. Det er et godt stykke fra byen, og en rast må man ta. Hestene kan ha slitt seg.»

Selvsagt var det ikke slik. Celia svarte ikke, og Marie ga opp å dikte opp fantasifulle forklaringer.

Det varte ikke lenge før moren og Fiona dukket opp og ville ha Celia med seg hjem. Men Celia nektet, og moren sukket og gikk med på å sitte der litt.

«Det kan da ikke ta så lang tid,» sa hun og trakk kastet tettere over skuldrene. Tåken lå som et lett lokk over Alvøpollen fremdeles.

Det gledet Celia at moren ikke bagatelliserte saken, og sa at det tross alt var en arbeider, slik hun hadde sagt da Scott var savnet under bataljen i mai. Kanskje faren allerede hadde fortalt henne at han ville godta papirsvennen som svigersønn.

Hvis han dukket opp igjen.

Den tilslørte solen gikk ned bak åsen og la verksplassen i skygge. Hvor lenge var det til augustmørket ville hindre mennene i å lete videre? Hvis ingen lette om natten, ville Celia selv lete, det var hun fast bestemt på.

Marie serverte urteavkok og satte frem et fat med rabarbrastenger og en sukkerkopp på den mønstrete duken, men ingen spiste. De ble sittende utenfor verksmesterboligen og snakke om løst og fast mens de hele tiden skottet mot veien. En eneste gang var det noen som kom gående nedover. Det var to av verksmennene som hadde fått beskjed om å ta en båt og ro til Kongshavn og høre om nytt, og deretter spørre på gårdene som lå ved vannet i nordlig retning. Det var tydelig at de holdt alle muligheter åpne.

Det var urovekkende. Jo lengre tid som gikk, desto mindre ble sjansen for at Scott skulle dukke opp i levende live.

Det var som om verkskvinnene fløt forbi. En stund var de der, snakket, utvekslet meninger og antagelser, hvisket nedslående ord som Celia nektet å lytte til. I neste øyeblikk var de borte, og nye kom til. Det var de samme ansiktene hele tiden, skjønte Celia, men hun klarte ikke å følge med, for hun var følelsesløs av frykt. Tenk om Scott hadde omkommet på vei hjem, etter endelig å ha blitt fri?

Tanken var ikke til å bære.

Marie Reus tilbød dem aftens i arbeiderboligenes spisesal, men moren unnskyldte seg med at hun måtte hjem til Sofie og Elling.

Fiona ble værende sammen med Celia, for August var også ute og lette etter Scott. Søsteren sa ikke så mye, og Celia var glad for at hun ikke bagatelliserte frykten hennes.

«Hva kan klokken være?» spurte Fiona og så på Marie Reus.

«Det er ikke lett å vite med denne tåken, men den er over ti, det er helt sikkert.» Gjespen hun kvalte, avslørte at hun begynte å tenke på å ta kvelden.

«Ja, det er vel på tide å gå hjem. Ikke sant, Celia? Fru Reus er nok trett. Vi får fort nok nyheter. Vi kan sitte på flaggstangplassen. Derfra ser vi alt som skjer på verket. Vi vil se faklene også gjennom tåken.»

Alt i Celia strittet imot. Hun ville ikke. Hun ville nærmere, ikke lenger vekk.

«Jeg kan sitte oppe ved Stemmen. De kommer den veien.»

Søsteren ristet på hodet. «Nei, Celia. Jeg går ikke imot mors og fars ønsker. Jeg er dessuten enig med dem. Nå er det blitt kveld, natten nærmer seg. Enten legger du deg og er uthvilt til i morgen, eller så sitter vi en stund på flaggstangplassen. Men sove skal du i natt. Hvilken nytte har det om du går rundt som en søvnløs vandød?»

Fiona prøvde å få henne til å le, men Celia sukket oppgitt.

«Jeg venter til jeg får nyheter, uansett hvilke.»

Fiona reiste seg, og Celia håpet at hun skulle gå og la henne være alene. Så hun kunne gå der hun ville.

«Hvis du blir med meg bort til flaggstangplassen, skal jeg fortelle deg noe, Celia.» Søsteren holdt hånden bydende frem.

Celia var ikke interessert i noen som helst nyheter, så hun avslo.

«Det er om Scott.»

«Hva er det?»

Fiona var så alvorlig at Celia gyste. Hun merket ikke at hun hadde reist seg engang.

Men i stedet for å svare rettet Fiona blikket mot Marie Reus. «Mange takk, fru Reus. Jeg tar meg av min søster nå.»

Marie så ut til å nøle, men nikket.

«God natt,» sa hun alvorlig.

Fiona holdt Celias arm mens hun gikk mot lindealleen. Hun snudde seg én gang. «Fru Reus står og ser etter oss. Hun følger nok med, selv om hun sa at hun var trett. Du ville ikke ha kommet forbi henne om du hadde sneket deg ut i retning Stemmen. Vi vil bare ditt beste. Og det er å vente tålmodig.»

«Hva var nyheten om Scott du hadde å fortelle?» spurte Celia mørkt.

Søsteren gikk et stykke videre uten å si noe. Først da de var ved Kullsvalen, klemte hun Celias hånd.

«Jeg ville ikke si noe tidligere, Celia, for ikke å uroe deg. Men … det er kanskje best at …»

Celia stanset. «Hva, Fiona?»

Søsteren kremtet og vætet leppene. «Carsten stallkar fant et merke på Sølvfaks’ ene hov.»

Ansiktet lå i mørke under trekronene, men Celia så likevel rykningen som fór over søsterens ene øye.

«Hvilket merke? Et sår? Er det et sår du mener?»

«En hevelse. Etter huggorm.» Fiona ventet på at Celia skulle ta det innover seg.

Hevelse. Bitt. Hadde hesten haltet da de fant dyrene ved Stemmen? Celia kunne ikke huske det, for hun var mer opptatt av å se etter den forsvunne rytteren.

«Sølvfaks ble blitt av huggorm?» hvisket hun. «Hesten må ha …»

«Steilet,» nikket Fiona langsomt. «Trolig kastet hesten Scott av. Det er umulig å si hvor det skjedde, men … vel.»

For sitt indre blikk så Celia for seg veien herfra og innover. For det meste var det utmark og enger langs veien, beiteområder for sauene. Men man skulle ikke gå langt før man kom til bakker, skråninger og juv. Stup. Hadde Scott blitt kastet av et slikt sted, var det ikke mye håp.

«Gud hjelpe meg,» hvisket Celia.

Til toppen