– Nå, der er du jo. Reidar smilte til henne da han åpnet døren til atelieret. Hun smatt fort inn. Hun kalte ham fortsatt for Reidar i hodet sitt, for det var fremdeles rart å kalle ham for far. Men kanskje det kom til å føles naturlig etter hvert?

– Så hyggelig at du kommer på besøk til meg, sa Reidar, som om han bodde der. Og det gjorde han på sett og vis, selv om han tilbrakte natten på et gjesteværelse inne på Villa Solgry.

– Har du fått malt noe mer? spurte Anni.

– Jeg holder på, sa Reidar og viste frem hånden sin. Den var gul og blå og rød.

– Hva maler du?

– Kom, så skal du få se.

Hun fulgte etter ham opp trappen, spent på hva han holdt på med. Kanskje hun skulle bli malerinne når hun ble stor?

Hun grøsset da hun gikk opp trappen, fordi hun brått husket hvordan det hadde vært da det brant for noen måneder siden. Det hadde vært en skrekkelig opplevelse.

– Kom, sa Reidar og grep hånden hennes. Og så dro han henne med seg bort til et staffeli.

Hun så med det samme hva motivet var. – Maler du meg? spurte hun overrasket.

– Ja, blir det ikke fint? Han så på henne og smilte.

– Jo, sa hun, litt sjenert. Det kjentes rart at han malte henne, for de kjente hverandre ikke så godt enda.

Til toppen