Lisells far var i jorden. Begravelsen var ordnet i en fei. Siden de ikke ventet tilreisende og høstværet var strålende, kunne de like gjerne få det overstått, hadde presten sagt. Lisell hadde reagert på måten han sa det på. Han fikk det til å lyde som om begravelsen var til heft og besvær, som om presten hadde bedre ting å ta seg til, han måtte bare få dette overstått først. Moren hadde forresten ikke greid å slå seg til ro med at de ikke ventet tilreisende. For hva med Peer? hadde hun sagt. Peer må få beskjed. Vi kan ikke begrave far uten Peer til stede. Lisell hadde tatt det på tomannshånd med presten. Det var ikke mulig å få fatt i broren, hadde hun sagt, uten å gå inn på hvorfor. 

Nå var begravelsen over. Naboene hadde møtt opp. Presten hadde talt. Kisten var senket i jorden, og tilbake på torpet var moren og Lisell. Det var stille i stua. Ingen av dem følte for å si stort, begge slet de med sorgen og savnet. 

– Jeg må på arbeid i morgen, mor.

– Ja, du må vel det.

Ensomheten i morens stemme skar Lisell i hjertet. Stakkars henne. Hvordan skulle hun få dagene til å gå? Hvordan skulle hun greie hverdagen på det avsidesliggende bruket? Det var en fjerdingsvei til nærmeste nabo, og de var heller ikke spesielt trivelige, så særlig oppløftende ville det ikke være for moren å gå dit. Lisell la hånden beskyttende over morens. Kanskje tenkte moren det samme, hvordan hun skulle klare seg, hvordan hun skulle holde ut de lange dagene.

Lisell reiste seg. Det hørtes lyder utenfor. Hun håpet det ikke var presten som kom på etterbesøk, for om han var sulten, hadde de ikke stort å by på. Det lille som var, trengte moren for å komme seg gjennom neste dag. Jeg må snike med meg mat hjem fra Jarlsberg, tenkte Lisell, og noe trøstesløst blandet seg med den tunge sorgen. Den lille husmannsplassen hadde ikke gitt dem noe grøde til å klare seg gjennom vinteren. Farens sykdom hadde satt en stopper for alt, og om hun ikke stakk unna litt mat hver dag, hadde ikke moren noe å spise.

– Kommer det folk?

– Ja, mor. 

Hun stilte seg ved vinduet og gløttet ut. En kar bandt hesten sin ved løa. Hun sperret øynene opp. Det var Herman dreng. Hva ville han?

Til toppen