Han skakket på hodet og gransket henne. Sakte løftet han hånden og rettet pekefingeren rykkvis mot henne.

– Du minner meg om noen, mumlet han. I det smale blikket så hun forundring, som om han visste at han hadde henne fra et sted, men ikke klarte å hente det frem.

Uhyggen for som grøss gjennom Annabella. Lovise hadde rett. Hun burde ikke være her nede, hun burde ha gjemt seg på høyloftet, eller sittet i skjul på bakværelset, men i stedet hadde hun trådt frivillig inn i løvens hule. Hva tenkte hun på?

– N…n...ne...ei.

Annabella hev seg rundt. Vakten som sto hos Baste, løftet hånden. Han hadde da vel ikke tenkt å slå ham? Baste løftet armene over hodet som om han vernet seg, som om han hvert øyeblikk ventet en ørefik, og det var akkurat det som skjedde. Mannen slo så Baste hylte. Annabellas øyne videt seg ut. Tiden stanset opp. Igjen løftet vakten hånden, og denne gangen var det ingen flat hånd som gjorde seg klar, men en knyttneve. Vakten var i ferd med å rundjule Baste! Hun tenkte seg ikke om, men sprang frem, slik at hun ble stående mellom dem. Mannen så arg på henne og dyttet henne til side, hevet knyttneven på nytt og brølte at Baste hadde drevet ap med dem, og derfor ikke fortjente bedre.

– Slikt gjør man ikke når man har med grev Wedels menn å gjøre, ropte han, vill i blikket, som om han var beruset. Han var stor også, over et hode høyere enn Annabella. Neven hans var som en bjørnelabb, og kunne slå Baste helseløs om hun ikke stanset ham. Fortvilet kikket hun nok en gang mot branngata. Hvorfor i helvete lot Lovise henne være alene med dette?

– Der! skrek hun idet vakten skulle til å slå. Hun hoppet opp og ned for å være sikker på at hun fikk oppmerksomheten hans og pekte samtidig mot steinfyllingen. – Skatten er der.

Til toppen