| Forfatter: | Christin Grilstad Prøis |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2020 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Annabella |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788202651909 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Sommerfugldans
En farende fant kommer til Svelvigen. Med seg har han en vanskjøttet hund og et blikk av gjenkjennelse når han får se vertshuspiken med det røde håret.
Annabella får sin straff for å ha overfalt Hans Thorvaldsen: åtte fremmøter hos presten, som skal sørge for å gi henne «sjelelige formaninger». Men straffen blir ganske annerledes enn hun har sett for seg.
Siden hun antagelig så forvirret ut, forklarte presten sommerfuglenes livsgang. Hun lyttet nøye. Fra larve til puppe til sommerfugl. Det var så rørende at hun måtte ta seg sammen for ikke å bli blank i øynene. Det var liksom noe håpefullt over det. Om man kom til denne jammerdal som en ussel åme, kunne man likevel ende som en vakker sommerfugl.
Andre utgaver
| Sommerfugldans | |||
| Bokmål | Ebok | 2020 | |
| Sommerfugldans | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2022 | |
Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:
Utdrag
Hun akte seg mot ham og trakk teppet til side. Hun fryktet å se blod, at noen hadde gitt ham bank, eller enda verre, at noen hadde stukket ham i magen eller knekt hånden hans, men det var ikke blod, men en lysebrun liten snute og et par brune, redde hundeøyne hun fikk se.
– Hvem er det sin?
– M…m…m…i…i…n.
– Du har ikke hund. Hvor fant du den?
– Det er noen som eier den, Baste. Du kan ikke …
– Den…n…n e…er m…m…in.
– Det kan den ikke være. Johanne har ikke sagt noe om …
– J…o…o…o.
Han fektet hånden mot henne og traff. Slaget sendte henne over ende i halmen, og hun satte seg fortumlet opp igjen.
– Du må da ikke slå meg! ropte hun sint.
– M…men de…en e…er m…m…min.
Han var så oppskjørtet at han var på gråten. Hjertet hennes hamret. I slike situasjoner ante hun ikke hvordan hun skulle forholde seg til ham.
– B…e…e…ll…a…a hje…elpe.
Hun hørte at han hikstet. Baste, som alltid var glad, lå der og gråt.
– Hva skal jeg hjelpe deg med? spurte hun spakt.
– M…o…o…r.
– Skal jeg hente Johanne?
– N…n…e…e…i…i!
– Hva vil du at jeg skal gjøre, da?
Han vendte hodet så øynene deres møttes.
– D…u…u må…å… s…s…i at de…en er d…i…i…n.
– At hunden er min?
– J…a…a, kom det sårt.
Han lød så fortvilet at Annabella måtte blunke for å holde tårene unna. Å se Baste slik var nesten ikke til å bære. Han var dønn ulykkelig. Antagelig innså han hva som ville skje når Johanne så hunden. Johanne ville si akkurat det samme som hun selv hadde sagt. At man ikke bare kunne ta en hund, for den hørte til hos noen. Men Baste hadde tenkt ut en plan, og nå bønnfalt han henne om hjelp.