Det var stille i huset. Berthe fylte kjelen med vann før hun ruslet bort til kvernen hvor den vesle skuffen var nesten full av nymalt kaffe. Etter å ha tømt kaffen i kjelen ble hun stående og betrakte kaffekornene der de sakte sank mot bunnen. Tankefull la hun mer ved i ovnen før hun gikk til spiskammeret og fylte brettet med mat. Deretter skulle bordet dekkes.

Innimellom gløttet hun mot taket, tenkte på Kristian, som lå der oppe og ventet på henne. Aller helst hadde han vel sett at hun ikke dukket opp. For det var aldri takk å få. Hun kunne gjerne arbeide jevnt og trutt gjennom hele dagen, det var hun vant til, men det ble tungt når man ikke ble verdsatt.

Før hadde broren møtt blikket hennes. Han hadde rost henne også når han var i humør til det. Så hadde de pratet sammen. Kristian var for fåmælt til at samtalene ble lange, ikke hadde de gått i dybden heller, men de hadde i det minste vekslet noen ord, tenkte hun og kjente hvordan motløsheten steg. Det var ikke noe å glede seg over lenger på Sløttet. Alt var bare tungt og trist.

Hun fordelte pålegget utover bordplaten før hun nok en gang gikk til spiskammeret, denne gangen for å hente brød og spekepølse. Det var det eneste han spiste. Dagen før hadde hun prøvd med grøt, men han hadde ikke rørt tallerkenen i det hele tatt.

Kristian var som et barn. Om han bare kunne begynne å spise ordentlig igjen! Om han bare kunne legge på seg og bli den broren hun kjente. Da kunne han overta ansvaret for Sløttet igjen. Da kunne han arbeide. Til å begynne med måtte han nok ta det pent, gårds- og dyrestellet kunne han ikke ta del i som før, men han ville i det minste sette drenger og tauser i arbeid. Slik han gjorde tidligere.

Men arbeidsfolkene visste hva de skulle ta seg til enten husbonden var der eller ikke. De fleste hadde vært på gården i mange år, de visste til enhver tid hva som skulle gjøres. De skjønte hvordan det sto til i hovedhuset også. Og det uten at noen hadde sagt et ord. Folk listet seg rundt – redde for å si noe eller gjøre noe galt. Det var ikke slik det skulle være.

Etter at Berthe hadde smurt på et tykt lag med smør på brødstykkene, skar hun spekepølsen i tynne skiver og la dem på. Kristian var glad i smør, og hun trakk på smilebåndet idet hun husket ham som barn, og hvordan hadde forsynt seg av smørbutten. Det var aldri noen som sa noe på det, og det hadde bare fortsatt.

Brødskivene var ferdige, og hun fylte et stort glass med melk. Kaffe skulle hun gå opp med senere. Kristian var ikke som de fleste andre – han drakk ikke kaffe før frokost, men spiste godt i forkant.

Kjøkkendøren var åpen, og nå bar hun med seg brettet ut i gangen og opp trappen. En liten stund ble hun stående utenfor døren til Kristians kammers. Hun lyttet. Var han våken? Sov han? Var han i bedre humør, eller hadde han en dårlig dag? Det var håpet som fikk henne til å tenke det første. Et håp om at han skulle samle seg og bli slik hun husket ham.

Det var mens hun sto slik at hun fikk en merkelig følelse. Det var så stille der inne. Altfor stille.

Til toppen