Det kokte i Silja da hun trampet mot døren på vei ut til resepsjonen på Lunderskog gjestgiveri. Hun hadde akkurat kylt et glass med melk rett i ansiktet på Axel Løvenstad, og nå ville hun bare komme seg så langt vekk fra ham som mulig. Men hun rakk ikke engang bort til døren før hun hørte et utbrudd bak seg, en stol som skrapte mot gulvet og løpende steg. «Hvorfor gjorde du det der?» Axel var like bak og grep henne hardt i armen. «Ikke rør meg!» Silja røsket til seg armen og strakte seg mot håndtaket på døren. Hun ville bare ut, og nå la hun merke til at folk i salen glante forskrekket og nysgjerrig mot dem. Før hun rakk å åpne døren selv, kom Mari farende inn. «Hva er det som skjer her?» Mari så forskrekket på Silja, deretter på Axel, som sto der med melken rennende fra skjegget og nedover den fine dressen. «Men i alle dager … jeg skal straks finne noe å tørke med,» sa hun og forsvant mot kjøkkenet, men da var Silja allerede på vei ut. «Vent!» Axel langet ut etter henne og tok igjen et hardt tak i armen hennes. «Slipp meg!» freste hun rasende og prøvde å gjøre seg fri. «Nå er jeg lei av den barnslige oppførselen din. Fortell meg hva du er så sint for, og hva i alle dager jeg har med det å gjøre.» Silja skvatt til ved synet av øynene hans. Hun hadde aldri sett dem slik, mørke som skogtjern. Ja, hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde sett ham sint. Men hun ønsket ikke å vise svakhet nå. Hun fortsatte å slynge ordene mot ham. «Ikke stå der og lat som du ikke vet noe. Du er akkurat som Bøchmann, eller hva? En egoistisk og nådeløs kujon som går over lik for å oppnå makt og rikdom. Slike som dere slutter aldri å krafse til seg det dere higer etter.» «Jeg synes ikke om å bli satt i samme bås som din tidligere svigerfar. Kan jeg spørre hva årsaken er? Jeg klarer nemlig ikke å gjette.» «Det burde ikke være så vanskelig for deg. Dere planla alt dette sammen. Dere skulle bli kvitt meg, få meg ut av sliperiet, akkurat som med Bertine.»

Til toppen