Det raste en storm i Evelinas indre. Lyden av musikken nådde opp til henne fra storstuen. Gjestene der var uvitende om det som hadde skjedd. De fortsetter nok å hygge seg med polonese, polka og andre danser som sikkert frembringer både smil og skjelmske øyekast mellom lett berusede gjester, tenkte hun. For Evelina ble det nå enda viktigere at damene nede på benken ikke ble klar over at hun hadde hørt hva de snakket om. Hun sto opp og lukket vinduet så sakte og så stille som det bare gikk an, før hun kastet seg på sengen igjen og begravde ansiktet i putene, helt til hun ikke klarte å puste lenger og ble nødt til å snu seg om på ryggen. Herregud! tenkte hun og la en arm over øynene. Hva har jeg gjort? Jakob, hva er det han vil med meg? Hvorfor gikk han fra meg etter ... etter det som skjedde i sengen hos ham? Hvorfor tok han meg med dit? Hva vil han? Et minst like viktig spørsmål dukket plutselig opp hos henne. Hva ville hun med ham? Hun hadde ønsket å oppleve det deilige kysset en gang til. Hun hadde lengtet etter å kjenne armene hans rundt seg, kroppen hans mot sin og ... jo, hun hadde ønsket å bli hans. Hun hadde villet at det skulle skje. Fordi du trodde du betydde noe for ham, nå som han ikke lenger er forlovet med Veronica, tenkte hun. Du har til og med lekt med tanken på at han brøt forlovelsen på grunn av deg. Du har fortapt deg i dagdrømmer og innbilt deg at han har lengtet like mye som deg etter at dette skulle skje. Og kanskje hadde han gjort det. Kanskje var det slik at hans begjær hadde vært like sterkt som hennes. Men etter det hun hadde hørt gjennom det åpne vinduet, var det kanskje ikke henne han hadde hatt i tankene mens han elsket med henne. Kanskje var det hele tiden Veronica han elsket med – inni hodet sitt. Og i hjertet ...

Til toppen