Harald stirret vantro på den gamle drankeren, Borgar, som sto foran ham. – Hva det du sa?

Skamfull stirret Borgar i bakken og hendene som holdt rundt trillebåren hvitnet. – Jeg visste at jeg ikke skulle sagt noe! Jeg visste at du ville bli forferdet. Glem det, Harald, glem hva jeg nettopp sa!

– Det går ikke, hvisket Harald forskrekket. Endelig hadde han fått Borgar i tale, og nå måtte han ikke skremme ham vekk. Derfor besinnet han seg så godt han kunne. – Var du med på å ta livet av Mathias Brandsæther?

– Ja, jeg … hjalp til, skjønner du, men ante ikke at vi faktisk skulle drepe ham! Det var et bakholdsangrep og jeg hadde kun fått vite at … ja, at herr Brandsæther skulle «bli snakket til». Jeg ble ganske fortvilet selv, skal jeg si deg, da jeg skjønte at han skulle bli myrdet, men da var det for sent å trekke seg.

Harald ønsket inderlig å få vite hvem som sto bak mordet. – Jeg lover selvsagt å ikke fortelle dette til herr Aarholdt.

Borgar kulset da han hørte navnet til lensmannen.

Harald satte trillebåren fra seg og lente seg mot et steingjerde. – Du må være så snill, Borgar, å røpe hvem du var sammen med.

Borgar dro pekefingeren under nesen og tørket vekk en dråpe. – Å nei, å nei! Det våger jeg ikke! Tenk om den djevelen finner ut av det.

– Du er et offer selv, Borgar, skjønner du ikke det? Noen har benyttet seg av svakhetene dine. Hva gjorde at du ble overtalt til noe så grusomt? Mangel på brennevin eller penger …? Hjertet hamret fort i brystkassen til Harald. Borgar kunne lett bli støtt og gå. Likevel var det viktig at han fikk den stakkarslige mannen til å si hvem den onde var.

– Jeg ble med på det til slutt, innrømmet Borgar angerfull, – etter å ha blitt lovet både penger og spiritus. Og jeg satte meg i en forbasket lei knipe.

– Å?

– Jeg var så forbannet godtroende. Senere ble jeg med på et brekk. Ja, du vet da hva det betyr? Et innbrudd på Brandsæther-gården. Jeg visste jo at det var galt, men jeg har gjort verre ting i livet. Dessuten var det ikke meningen at noen skulle bli skadet.

Harald holdt pusten. Torde ikke stille et eneste spørsmål i frykt for å avbryte Borgar. Var det overfallet på Yngvil han var i ferd med å fortelle om? Det virket slik.

– Jeg må innrømme at jeg ikke hadde særlige skrupler ved å bli med inn på gården nattestid. Vi skulle jo bare lete etter noen dokumenter.

Harald måtte bite seg hardt i leppen for å holde tilbake ordene som brant på tungen. Var det skjøtet de hadde vært ute etter, slik Yngvil påsto? Eller var det noe annet de ønsket å få tak i?

Borgar spyttet ut snusen han hadde hatt i munnen. – Vi skulle lete etter et skjøte, fikk jeg vite, og vi burde ha dempet oss da vi rotet rundt på værelset i annen etasje. Kommodeskuffer ble revet ut, madrasser endevendt og klær kastet rundt. Dessverre

våknet frøken Brandsæther mens vi romsterte der inne. Vi fikk panikk da hun truet med

å tenne talglyset og avsløre oss.

Harald var forundret over åpenhjertigheten hans. Hadde overfallet på Yngvil og mordet på Mathias ligget som en vond verkebyll i Borgar hele tiden? I over ett år? Var det derfor han var så snakkesalig, nå som han endelig begynte å sette ord på det som hadde tynget ham?

– Heldigvis var det helt mørkt i værelset, og vi kunne tydelig se omrisset av frøken Brandsæther mot døråpningen. Dermed kunne vi lett overrumple henne. Hun ble … ja, brakt til taushet.

– Og det var det vel du som måtte gjøre, datt det spydig ut av Harald, han maktet ikke å te seg ordentlig lenger, – det var vel du som måtte tvinge henne til taushet!

– Ne-ei. Frøken Brandsæther oppdaget oss i samme øyeblikk som jeg gjennomsøkte et skrivebord. Jeg sto lengst unna, og derfor var det kompanjongen min som la henne i gulvet. Etterpå flyktet vi!

– Uten å ha funnet det dere kom for?

– Ja. Borgar gned seg over den bulkete neseryggen. – Snart var jeg også fanget, Harald. Jeg var medskyldig i drap og overfall. Å, du kan tro jeg fikk høre det ofte: Om jeg ikke spionerte på alt som foregikk på Brandsæther, ville han tyste til lensmannen.

– Det ville blitt vanskelig uten å angi seg selv!

– Jeg nevnte det for ham, men det nyttet ikke å nekte. Det føltes som jeg løp som et lemen mot avgrunnen. Uansett hva jeg gjorde, fikk han has på meg. Enten ved å lirke, lokke eller true. Eller ved å være spandabel og oppmerksom. Ja, du vet det du også, Harald, jeg blir ikke tatt for å være annet enn en drikkfeldig tulling!

– Glad i sterkt drikke er du, Borgar, men jeg vil ikke omtale deg som en tulling.

Borgar smilte brydd. – Du er en vennlig sjel, Harald, men du aner lite om hva som skjer på Brandsæther. Som jeg sa til deg forleden; død og ondskap lurer i skyggene der frøkna vandrer. Det står jeg fortsatt ved!

– Derfor er det enda viktigere at du avslører navnet hans! Panikken bredte seg utover i brystet til Harald og fingertuppene var numne. Med ett var han fristet til å legge hendene rundt halsen på Borgar og riste det ut av ham, men fornuften vant.

– Jeg har prøvd å snakke med frøkna, jeg! Men hun er blitt redd hver gang hun har sett meg, og den siste gangen, på kirkebakken, ble jeg skremt vekk.

– På kirkebakken?

– Ja, den dagen det ble tatt ut lysning for Simen Stubberud og frøkna.

Påminnelsen stakk i Harald. Han hadde valgt å holde seg hjemme under lysningen. Fortsatt var det ikke til å tro at det ikke ble noe av bryllupet – det var like befriende som å våkne fra et mareritt.

– Så si navnet hans, ba Harald lavt og inderlig, – slik at frøken Brandsæther kan få vite hvem som står bak.

Borgar senket øyenbrynene mismodig og skottet seg nervøst rundt. – Jeg våger ikke. Tenk om han får snusen i det. Da er jeg ferdig!

Til toppen