De andre satt allerede ved bordet, og fru Utbøen reiste seg og kom Dora i møte. Den gamle kvinnen var kledd i en nydelig mellomblå kjole, som fikk de lyseblå øynene hennes til å stråle. Halslinningen og ermene på kjolen var pyntet med skinnende perler, og hun hadde satt opp det kritthvite håret med kammer i perlemor. Det eneste som ikke passet inn var de slitte tøflene, men fru Utbøen var likevel et syn for øyet.
– Så fin du er! sa Dora og smilte til henne.
– Tusen takk, kjære, svarte hun. – Torbjørn sydde den til meg av en fin duk jeg ikke rakk å gi bort da jeg kvittet meg med alt annet tidligere i år, og perlene kommer fra et smykke jeg arvet etter min mor. Jeg vet at hun ikke har noe imot at jeg har brukt dem på kjolen, for hun sa at det var i orden da jeg møtte henne.
– Hva mener du med at du møtte henne? spurte Dora usikkert.
– I drømmene mine, svarte fru Utbøen og blunket til henne. – Hun døde for svært lenge siden, vet du. Men nå var det godt at du kom, fortsatte hun. – Jeg begynte nesten å tro at noe hadde skjedd med deg på veien.
Fru Utbøen strakte hals og stirret mot døren.
– Hvor er Olga?
– Hun følte seg ikke helt vel, svarte Dora. – Men jeg skulle hilse så mye. Før fru Utbøen rakk å spørre, la hun til: – Ingenting alvorlig, hun skulle sove det av seg, sa hun.
– Da får vi håpe hun våkner uthvilt og frisk, svarte fru Utbøen. – Kom og sett deg nå, kjære, før maten blir kald.
Dora fant seg en ledig stol mellom Tulla og Adeline, og kikket rundt seg. Alle rundt bordet var i godt humør, og praten gikk høylytt. Fru Utbøen var nesten den ivrigste av dem alle. Hun hadde kanskje stått på kjøkkenet og slitt over grytene hele dagen, men det lot ikke til å plage henne. Hunsprudlet der hun satt og fortalte historier og lyttet til de andre. Hun lo mye og høyt, og det gjorde de andre også.
Mot slutten av måltidet, reiste Torbjørn seg og kremtet høyt.
– Jeg vil benytte denne anledningen til å skåle for min kjære mor, sa han beveget. – Som dere alle vet, har vi funnet tilbake til hverandre etter å ha vært adskilt i mange år. Han kikket på fru Utbøen. – Jeg vil at du skal vite, mor, at jeg aldri glemte deg da jeg var borte. Jeg hadde deg bestandig i tankene og savnet deg hver eneste dag. Jeg skammer meg over at jeg ikke dro hjem tidligere, og jeg er lei meg for alle årene som ble borte for oss. Tiden som har gått får jeg ikke gjort noe med, men jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å skape nye, gode minner sammen med deg i tiden som kommer.
Fru Utbøen løftet en skjelvende hånd og tørket en tåre fra øyekroken.

Til toppen