Sjelsbånd (Heftet)

Serie: Brenninger 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Brenninger
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202691660
Kategori: Romanserier
Omtale Sjelsbånd

I fengselet har Disa knyttet tette bånd til sin eldste medfange, Fredrika Gråda, som de fleste andre skyr som pesten. Men den gamle kroken holder sin hånd over Disa når hun trenger det som mest …

Det var med en svak, nesten uhørlig stemme at Gråda hvisket mot øret hennes: «De vil forsøke å ta barnet fra deg straks. La dem ikke gjøre det! Hold det nye livet tett inntil deg, og kjenn lukten. Den nyfødte må også få kjenne duften av sin mor, slik at dere senere ... finner sammen. Lov meg det, min skatt ...»

Den gamle kvinnen ség tilbake i sengen, og øynene gled igjen. Hun trakk pusten kraftig noen ganger, nesten som i krampe.

«Jeg lover, Fredrika, kjære deg,» sa Disa gråtkvalt og holdt hardt rundt de spinkle hendene som var i ferd med å miste sine siste krefter.

Til toppen

Flere bøker av Karen Støylen:

Utdrag

Disa satt ved veven inne på Farveriet sammen med de andre fangene, men hun arbeidet sakte og klarte slett ikke å konsentrere seg. Det var et eller annet med denne dagen som gjorde henne opprørt. En bølge av uro skyllet over henne med jevne mellomrom, men hun klarte ikke å forstå hvorfor, eller hvor det kom fra. Hun slo vevbommen mot renningen uten å tenke over arbeidet. Det gikk av seg selv. Hun kunne ikke sette fingeren på hva det var, men hun hadde kjent denne rastløsheten helt siden hun sto opp. Som om det var noe hun burde huske, noe hun hadde glemt.

«Hva i alle dager er det du driver med?» sa en skarp stemme bak henne.

Disa skvatt til. Det var bestyrerinnen på Farveriet, frøken Nymark, som prøvde å sette en støkk i henne. Hun sto der med den fyldige kroppen og det vannkjemmede håret, og hadde nok betraktet Disa en stund.

«Du kan ikke sitte der i tåka, se her hva du har gjort ...» brummet hun, tok vevbommen og slo den hardt ifra. Hun stakk en spiss finger ned mellom vevtrådene og boret den gjennom stoffet. «Det blir altfor løst, det begriper du vel. Du har kanskje vært i potetåkeren for lenge? Kanskje jeg bør spørre direktør Waldrø om du heller skal bruke mer tid her inne hos oss, så vi får skikk på dette?»

«Jeg beklager, frøken Nymark,» sa Disa, «jeg er visst ikke helt meg selv i dag.»

«Nå, så det er du ikke. Vel. Hva er det du sitter og grunner på som er så viktig at du ikke får gjort skikkelig arbeid her inne?» sa hun olmt, men Disa hadde ikke noe godt svar.

«Er det ungen din du tenker på?» fortsatte bestyrerinnen, men uten at det lå noen omsorg i stemmen.

«Jeg vet ikke, frøken Nymark. Kanskje det.»

«Vel, du skal få slippe å tenke på det så mye lenger. Så snart fødselen er over, er problemet ute av verden, forstår du det?»

Disa nikket og slo vevbommen så hardt at de andre kikket opp fra arbeidet.

Bestyrerinnen fnøs foraktelig. «Sånn går det når man ikke klarer å holde beina samlet. Kan hende skal vi trene litt på det også?» sa hun og pirket med stokken sin mot bena til Disa.

Et sinne vellet opp i henne, og hun pustet tungt. Hun måtte konsentrere seg hardt for ikke å slenge ut en kommentar om peppermøen Nymark, som trolig aldri hadde hatt et mannfolk i favnen noensinne. Hun hadde det på tungespissen, men hun måtte forholde seg rolig, hvor vanskelig det enn var. Hun kjente svetten piple frem i pannen, lukket øynene og så for seg at hun slengte hele frøken Nymark i veggen så hun aldri mer reiste seg. Det var som om den strenge bestyrerinnen var ekstra ute etter henne nå som hun skulle ha barn. Hun var vel bitter over at hun selv aldri ville bli mor, det hespetreet.

«Sånn ja, inn med beina. Flink pike. Så, da kan du fortsette arbeidet. Det er mye å gjøre før vi blir ferdige med denne bestillingen. Men jeg kan godt finne annet du kan bedrive tiden med, om du ikke klarer å samle deg om oppgaven. Det er nok av andre som gjerne vil sitte ved veven.»

«Beklager, frøken Nymark,» sa Disa i en kjølig tone. Hun visste utmerket godt at det fantes andre gjøremål her i fengselet som var mye verre enn å veve. Så fikk hun heller bite sinnet i seg.

«Godt,» sa bestyrerinnen og klasket henne lett på låret med stokken, før hun fortsatte å vandre mellom vevstolene.

Disa satt igjen med en følelse av at hun aldri kom til å slippe ut herfra, og et tungsinn kom over henne. Hun hadde lovet seg selv at om hun bare ble kvitt fangevokter Irgens, skulle hun være takknemlig, men de siste dagene hadde hun vært så lei av alt. Det hadde vært tungt, som om et mørke la seg over henne hver time på dagen. Det eneste hun fant glede i, var arbeidet ute på den vesle hageflekken. Hun gledet seg til å se om eggene hun hadde funnet i reiret til svarttrostparet, hadde klekket. De nydelige små, flekkete eggene. Perfekt formede i det fint flettede reiret. En fryd å hvile øynene på. Noe mykt, midt i alt dette harde, kjølige.

Jo, også bøkene ga henne fremdeles en slags glede. De ble en flukt fra dette stedet, viste henne andre verdener hun kunne drømme seg bort i når friheten var for langt borte. Hun gledet seg til arbeidet ble ferdig for dagen, for i dag skulle hun låne en ny bok hos Gråda. Det gjaldt å finne lyspunktene i denne ensformige hverdagen.

Da Disa noen timer senere kom inn i fengselets bibliotek, kom den samme uroen over henne igjen. Hun prøvde å tvinge den tilbake.

Fredrika Gråda satt på sin vante plass ved det store skrivebordet.

Til toppen

Bøker i serien