På brygga var det livlig med mye ståk og prat. Store mengder fisk ble losset av i fjøra, der fiskekonene sto utenfor saltebuene og sløyde fisken, som deretter ble kastet videre oppover. Hun kjente igjen flere av dem. Hun grøsset da hun tenkte på hvor mye hun selv hadde stått her og vært frossen til beinet. Det kjentes som et helt annet liv. Båtene sto så tett at folk kunne gå mellom dem. Hele tiden rodde noen ut, og hun kunne se dem ligge som små prikker langt ute på det blikkstille havet.

«Eir!» sa en stemme bak henne, og hun bråsnudde seg, med hjertet i halsen.

Det var Severin.

Hun hilste og så forundret på den unge rikmannssønnen. Han så sliten ut, men øynene var oppspilte, og han hadde et forskrekket uttrykk.

«Det var lenge siden,» neide hun.

«Det var det,» sa han nølende og så granskende på henne.

«Er det mye å gjøre om dagen?» spurte hun forsiktig.

Han smilte. «Mye å gjøre?»

«Med fisket, tenkte jeg,» sa Eir og kastet et blikk bort på brygga.

«Å, det, ja, det er travelt nok. Det vet du jo godt, du som har vært med på dette sirkuset her. Det er godt å se deg,» sa han og skiftet emne. Han stirret på magen hennes, som sto i en liten bue ut fra stakkekanten. Eir la merke til det, og stusset. Var det mange her inne som visste at hun var med barn? Hadde Hanne likevel fortalt det?

«I lige måde, herr Severin. Jeg er på vei til kramboden Deres for å handle.»

«Kan vi gå et sted og prate?» sa han lavt og rørte lett ved armen hennes.

«Gå et sted?» gjentok Eir, og skjønte ikke hva han mente.

«Et sted vi kan snakke fortrolig, kom.»

«Jeg vet ikke, jeg kan ikke være borte så lenge,» stammet hun. Hun likte ikke helt måten han oppførte seg på, og igjen plantet en uro seg i kroppen.

«Jeg ber deg, Eir Jonsdatter, kom med meg, jeg må fortelle deg noe. Det er viktig.»

Hun ga etter, og de vandret forbi brygga og naustene som lå tett i tett bortover.

«Jeg har tenkt slik på deg, Eir,» sa han og stanset brått.

Først nå så hun hvor desperat han var i blikket.

«Jeg vet ikke hva De …»

«Jeg får ikke lenger sove,» sa han og strøk henne over kinnet.

Eir vred seg unna, forbløffet, men han tok et steg nærmere.

«Kan jeg få holde deg inntil meg?» ba han, og nå kjente hun frykten bre seg. Det var som om flammer ble tent i kroppen og raste gjennom den.

«Slutt med dette! Det sømmer seg ikke. Jeg skal gifte meg med Olve Kinn om under en måned.»

«Glem denne fyrvokteren, Eir. Han er ingenting. Jeg kan gi deg hva du vil. Du trenger aldri å bekymre deg for noe mer, om du bare blir min.»

«Slipp meg!» utbrøt Eir og skubbet ham bort.

Da ble Severin vill i blikket. «Hvorfor vil du ikke ha meg? Hvorfor vil du fremdeles ikke ha meg?» freste han så fråden sto ut av munnen hans.

Hun stirret stivt på ham. «Jeg elsker Olve Kinn. Vi skal gifte oss og ha barn sammen,» brast det ut av henne. Med ett var det som om noen utydelige minner våknet til live, bølgende bilder som gjorde henne forvirret og redd. Hun følte at hun hadde opplevd dette før, at Severins ansikt kom så nær og var så inntrengende. Men hun var usikker på om det hadde vært en drøm.

Severin ble stille. De mørke øynene stirret intenst på henne.

Så brøt han ut i en kort, hånlig latter. «Kjære vene, Eir. Vet du det ennå ikke? Har du virkelig glemt det hele?»

«Vet hva?» stammet hun, og kjente hvordan beina begynte å skjelve.

«Er det ingen som har fortalt deg det? Har ikke engang din gode venninne, Skodda, fortalt deg det?

«Fortalt hva?» sa Eir med gråtkvalt stemme.

Til toppen