De ble stående og se ut mot båten som dreide inn mot land.
 «Jeg kjenner ikke noen av de karene,» sa Bjarne.
 «Ikke jeg heller. En av dem ser ut som en bymann, synes jeg. De to andre er vel båtkarer.»
 Båten hadde fått ned seilet, og den gled av seg farten slik at kjølen så vidt skurte i fjæresteinene. Lidvard nikket for seg selv, jo – de var båtkarer. Men ikke han på fremtoften, han var en langbent og tverrakslet kar med fin, rødbrun kofte og en ørelapplue av beverskinn.
 Båtkarene hoppet ut på hver sin side for å dra båten opp. Da bykaren reiste seg for å gå forover i båten, passet de på å trekke brått i den, slik at han deiset bakover igjen og skjelte dem ut med høy, skrallende røst.
 Hendelsen sa Lidvard at dersom båtkarene hadde fraktet karen et stykke, hadde han ikke gjort seg fortjent til noe stort vennskap med dem.
 Mannen kom seg ut av båten mens han prøvde å holde seg tørr på føttene.
 «Guds fred,» hilste han. «Hvor finner jeg Eyvind Bolt?»
 «Ikke her,» sa Lidvard sindig, «men du kan snakke med oss.»
 «Er dere Eyvind Bolts menn, kanskje?»
 Bjarne Arntssønn hørtes krass ut da han svarte. «Både ja og nei. Vi har litt å si her, om det er det du mener. Men først vil jeg vite hva du er for en kar.»
 Mannen vokste liksom en bit. Han strakte på seg og ble lang i nakken foran dem.
 «Jeg er Ansgar Vidassønn, skriver hos erkebiskop Olav.»
 «Nå nå,» sa Bjarne tørt, «selve skriveren sitter vel tørt og varmt i Nidaros, tenker jeg. Du er en av ærendssveinene hans, skulle jeg tro. Så – hva er ærendet?»
 De kunne se på mannen at svaret gjorde ham sint. Han tygget hardt på underleppen før han roet seg, men blikket hans var mørkt som bek.
 «Jeg har et brev til Eyvind Bolt. Får han det om jeg gir det til dere?»
 Han stirret hardt på dem mens han spurte.
 «Det kan du stole på,» sa Lidvard. «Ikke kommer vi til å lese det heller.»
 Han trakk på smilet mens han sa det, for verken han selv eller Bjarne kunne slikt som å lese. Den slags kunster hadde de aldri hatt bruk for å lære.
 Skriveren stakk hånden inn på brystet og trakk frem et brev. Det var av fint skinn og brettet med stor omhu. Forseglingen var rød og stor, og det var to tynne snorer rundt det hele.
 «Det er forseglet,» sa mannen med en trussel i stemmen.
 «Jeg ser det,» mumlet Lidvard. «Hadde den klatten vært stort større, hadde du vel trengt hjelp til å bære den. Kommer dere benveies fra Nidaros?»
 «Nei, erkebispegården hadde brevskaper til både Stjørdalen, Levanger og Verdal.»
 «Nå.»
 Lidvard så på de to båtkarene.
 «Dere trenger vel noe i livet, selv om dere ikke kommer så overvettes langveis fra akkurat i dag?»
 De skrapte i føtter og så på hverandre, og så nikket de at jo, det var da alltids …
 Dermed ble det slik da de gikk oppover mot Boltgården, at de to som skulle være minst til menn, gikk først, og den som tviholdt på at han var mer til mann enn andre, gikk sist.
 «Mitt bud var at brevet skulle leses og bli forstått før jeg reiste,» sa Ansgar Vidassønn da de satt benket på Boltgården. Han hadde liksom vokst litt igjen da Ulvhild bød ham en god plass ved bordet – nærmere det tomme setet til Eyvind enn de to båtkarene fikk.
 «Da får du nok vente noen dager. Eyvind er på Egge en vending.»
 Det syntes på Ansgar at han ikke likte det han hørte. Lidvard tenkte at han kanskje ikke kjente seg velkommen, og det hadde han for all del rett i. Når det kom brev fra handelsstyreren i erkebispegården, kunne det knapt være om annet enn det som hadde plaget Lidvard hele vinteren.

Til toppen